WE ARE OSLO

Please rotate device

image/svg+xml Oslo Oslo NordreAker St. Hans haugen Sagene Grünerløkka Bjerke Grorud Stovener Østensjø Nordstrand Søndre Nordstrand Bærum Vestre Aker Ullern Frogner Sentrum Gamle Oslo Alna
Alna
Button district text

En fortelling fra Alna av Øyvind Holen
Livet på stasjonen

Slik kan du også oppsummere livet i Groruddalen: Når du er liten, er du redd for ungdommene på T-banestasjonen. Når du er voksen, er du fortsatt redd for ungdommene på T-banestasjonen. Slik var det i alle fall da jeg vokste opp. Da jeg gikk på ungdomsskolen, blei jeg slått ned av en av fyllikene som hang på Lindeberg T-banestasjon. Deretter planta han et kne i ansiktet mitt. Lillebroren til en kompis ble knivstukket på en annen stasjon.

Men det var ikke så ofte det endte i vold. Det overhengende var frykten for gjengen. De som hadde gjort T-banestasjonen til sitt personlige utested. De som drakk seg fulle, slang meldinger, jakta på rus, spenning og kjærlighet, og som ikke hadde penger til månedskort. Denne tapte generasjonen drabantbyungdom som Christopher Nielsen døpte «narvere», i tegneserier som dunster lim, øl, speed og oppkast. Som han skriver: «Narveren; et flokkdyr. Kunne observeres i drabantbyjungelen fra 1974/75 til ut på åttitallet. Narveradferd: flokken samler seg rundt Narvesen-kiosker natterstid. Fryktet og beryktet fra Stovner til Lambertseter.»

Det kunne gå hardt for seg på de nye møteplassene i drabantbyene. I 1969 helte billettselgeren på Bergkrystallen salmiakk inne på stasjonen, slik at dunsten skremte vekk ungdommen som hang der.

Kampen mellom billettører og ungdommer eskalerte utover 1970-årene, og bråk, rusmisbruk og vold satte grå hår i hodet på de stakkars sperrevaktene. I 1986 stengte verneombudet i Oslo Sporveier Stovner stasjon fordi fulle ungdommer storma stasjonen, bevæpna med jernstenger, og trua med å slå en billettør helseløs – for å hevne seg for en tilsnakkelse tidligere på kvelden. Fem av seks stillinger på stasjonen var ubesatt. Trosterud, Haugerud og Ellingsrudåsen var ikke det spor bedre. I løpet av knappe to måneder i 1986 ble det registrert to skudd mot en vogn og en billettør, én brannstiftelse, to ran av sperrevakter, tre ran av reisende og flerfoldige trusler med kniv, slagvåpen og til og med armbrøst. I tillegg rapporterte Sporveien om 16 tilfeller av hærverk – daglig – og da snakker vi ikke om graffiti, men ruteknusing og misbruk av brannslokkingsapparater.

Samtidig var virkeligheten mer kompleks. Som jeg husker det, hang min oppveksts «narvere» på Trosterud T-banestasjon. Dette var folk i øvre halvdel av tenåra og tidlig i 20-åra, som klamret seg fast til pilsflaska på den kalde stasjonen som lå vegg-i-vegg med fritidsklubben. På Lindeberg T-banestasjon besto gjengen i større grad av eldre «fylliker», som vi kalte dem. Dette var voksne folk, i 20- og 30-åra, som hadde ramla av rotteracet til fordel for et liv viet rusen. De drakk øl på stasjonen, og tråkket inn i Lille-Skogen hvis de trengte sterkere saker. På Furuset T- var gjengen enda eldre, i hovedsak slitne pensjonister og aldrende drankere, noen av dem i rullestol. Og så var det Ellingsrudåsen.

Dette er den yngste av T-banestasjonene langs linje 2 i Alna bydel, bygd i 1981. Og den mest berykta. Fra 1978 til 1984 økte befolkningen på Ellingsrud fra 2000 til 13.400. Bare 10,5 prosent av innbyggerne var over 60 år, inkludert den gamle villabebyggelsen på Høybråten. Over 30 prosent var under 20 år. Den nye bydelen hadde verken eldresenter, idrettshall, samfunnshus, videregående skole, legesenter eller bibliotek. Utover 1990-åra befestet Ellingsrudåsen sin stilling som Groruddalens verste T-banestasjon, og gjenger som Colors og Karihaugens Krigere var berykta over hele byen. «Et inferno av tomhet», slo Aftenposten fast da avisa utrusta en ekspedisjon langs daværende linje 6 høsten 1991.

Ellingsrud er også grunnen til at jeg for første gang kunne skryte over at jeg kom fra Groruddalen.

Da jeg høsten 1988 beveget meg ut i den store verden for å begynne på Foss videregående skole, fant jeg ut at ungdommene på T-banestasjonen også var gangbar valuta i posisjoneringen blant medelevene, som kom fra alle kanter i Oslo. En klassekompis fikk hakeslepp da jeg fortalte at jeg kom fra Lindeberg. Tony visste at Lindeberg ikke lå langt fra Ellingsrud. Og Ellingsrud-gjengen var berykta på Torshov, der han kom fra. En gang hadde Ellingsrud-folka møtt Torshov-gjengen med dynamitt, kunne Tony fortelle. Ja, det kunne være tøft i Groruddalen, kunne jeg fortelle. At jeg bare hadde satt mine føtter på Ellingsrudåsen T-banestasjon én eneste gang lot jeg være å fortelle. Min radius i oppveksten strakk seg fra Furuset (svømming og pianoskole) via Lindeberg (hjem) og Haugerud (skole) til Tveita (kjøpesenter). Disse områdene utgjør i dag en stor del av Oslos største bydel, Alna, men da jeg vokste opp hadde bydelen det noe mindre poetiske navnet ”Oslo 10”. Da jeg kjøpte min første leilighet i 2000, på Teisen, var jeg godt fornøyd med å unnslippe barndommens Groruddalen – bare for å oppleve at jeg ble tvangsflyttet hjem igjen av bydelsreformen 1. januar 2004, da 25 bydeler ble til 15. Jeg tilhørte Helsfyr-Sinsen bydel, men med et trylleslag var jeg beboer i Alna bydel – og plutselig groruddøl igjen. Mitt lokale bibliotek befant seg nå på Furuset, akkurat som i barndommen. Men Ellingsrud var det fortsatt ingen grunner til å besøke.

«Det var mer fres før. Da skjedde det ihvertfall noe. Folk har roa seg. Eller så drar'em ned på Oslo City», sa en Ellingsrud-ungdom ved navn Roger til Aftenposten i 1991. Og noe endra seg tidlig i 90-åra. Gjengene begynte å forsvinne fra T-banestasjonene, folk dro heller ned til sentrum, begrep som «byvankere» festa seg. Kanskje hadde det sammenheng med at Sporveien i 1989 avfolket 27 av de 44 T-banestasjonene i Oslo øst for billettører? Forsvant dynamikken mellom gjengen og autoriteten da sistnevnte forsvant fra stasjonen?

I dag føles det ikke like skummelt på T-banestasjonene i Groruddalen. Ja, gjengen rundt gatekjøkkenet kan bli høyrøsta på lørdagskvelden, iblant brer dunsten av hasj seg i barnevognoppgangene og en sjelden ganger bryter det ut masseslagsmål. Men den konstante tilstanden av frykt er borte, det er ikke lenger gjenger som er mer på T-banestasjonen enn de ikke er der. Ungdomsskolelærere er i dag heller bekymra for at elevene ikke er ute og henger, men heller sitter hjemme aleine, oppslukt i spill og sosiale medier. Så bør vi nå begynne å diskutere hvordan vi får ungdommen nå til dags til å henge mer på senteret?

Button photo
ELLINGSRUDåSEN

I boken ”Navn i Oslo”, viser Leif Gjerland til at selve navnet Ellingsrudåsen ”kan bety åsen ved gården som Elling ryddet”. Man vet i hvert fall at det i middelalderen lå et klostergods her. Det har altså vært folk, bygg og aktivitet i området i lang tid. I dag er kanskje Ellingsrudåsen mest kjent som den østlige endestasjonen på linje 2, men ble faktisk det først i 1981. Inntil 1970, var det Haugerud som var endestasjon, mens Furuset hadde denne statusen fra og med 1978. Ellingsruds transformasjon fra et ruralt (landlig) til et mer urbant (bymessig) eller suburbant (forstadsmessig) sted, skjedde relativt sent i Groruddalens utbyggingsperiode, nemlig først rundt 1970. I Halvor Foslis bok ”Fremmed i eget land” forteller Ellingsrudbeboeren Kari (rundt 80 år) om oppveksten i Groruddalen. Med forfatterens ord: Hun husker barneskolen som en fantastisk tid, alle kjente alle, det var et lite, oversiktlig miljø, Det var ikke noe som het Groruddalen den gangen, det het Østre Aker, og bestod av steder som Grorud, Høybråten, Furuset og så videre – og det var en perle. Jeg husker gårder, åpne jorder, villaer, skibakker …”. Selv om mye av dette fortsatt er å finne, så er Groruddalen i dag mye mer by enn ”åpne jorder”.

Utbygging av Groruddalen (som ikke hadde fått det navnet ennå) fra og med slutten av 1940-årene, og særlig 1950-årene, var en løsning på boligmangelen i hovedstaden. I 1960 var trangboddhet og boligmangel fortsatt et omfattende problem i Oslo. Videre representerte utbyggingen av en mer bymessig bebyggelse i disse tidligere jordbruksområdene en reell kvalitetsheving ettersom mange kunne flytte fra dårlige boforhold i indre øst til moderne boliger her i ytre nordøst. Samtidig som en bygde nye boligområder lenger og lenger ut fra sentrum, bygde kommunen ut t-banen. Disse østgående t-banelinjene, inkludert linje 5 til Vestli, ble bygget for å frakte arbeiderne i de nye drabantbyene fra hjemmet her ute til arbeidsplassene som i stor grad fortsatt lå i sentrum. Den langt eldre Holmenkollbanen ble på sin side bygd for å frakte borgerskapet fra boligene nær sentrum til fritidsarenaer som Frognerseteren. Den vestlige Holmenkollbanen og de østlige linjene hadde dermed to ulike funksjoner og fraktet to ulike grupper: Arbeidere på østkanten og middel- og overklassen på vestkanten. Passasjerene på vestsiden har i dag fortsatt i gjennomsnitt langt høyere inntekt enn de på andre siden av byen, men nå er det en ytterligere forskjell på hvem som reiser vest- og hvem som reiser østover: Går du på banen på et sted i Groruddalen, så vil du se at mange i vognen kan sies å ha bakgrunn fra et ikke-europeisk land. Det synlige mangfoldet på østsiden og det mer ”homogene” inntrykket på vestkanten er en gjenspeiling av at Oslo ikke bare er en økonomisk, men også en etnisk delt by. Alna bydel har siden 1990-tallet fått et stadig tydeligere ”minoritetspreg”. Denne delte byen er også synlig i arkitekturen. Mens man på Oslos vestkant finner store områder med småhus, er det boligblokkene som dominerer visuelt dalsidene i nordøst. Ser du nærmere etter, vil du likevel se en rekke ulike boligtypologier også i Groruddalen. Akkurat som det er et stort demografisk mangfold og ”etniske” variasjoner mellom områder internt i Alna (mens delbydel Furuset i 2016 hadde litt over 10 000 innbyggere der noe over 3 000 hadde ”norsk landbakgrunn”, var de tilsvarende tallene for Ellingsrud henholdsvis 7 000 og 4 000), varierer bygningsmassen ettersom du beveger det over de usynlige nabolagsgrensene her i Oslos ytterkant.

Som så mange andre områder i dalen, finner de som drar hit til bydel Alnas utkant en gård (eller et ridesenter), et lite nærsenter med butikker og diverse servicetilbud, skoler, kirke, terrasseblokker og småhus. OBOS har vært en av de store utbyggerne her, og det er derfor flere OBOS-borettslag på Ellingsrud, flere av dem bestående av rekkehus.

Ellingsrudåsen i tall (delbydel Ellingsrud):

  • Gjennomsnittsinntekt: 379 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 10 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 33 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 41 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 89 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Alna): 78,7 år
Button photo
FURUSET

Mange Oslofolk, inkludert flere som bor andre steder i Groruddalen, har klare ideer om hvordan Furuset er. I 2015 kom debattboken ”Fremmed i eget land” av Halvor Fosli. Forfatteren hadde intervjuet flere beboere i Groruddalen. En av dem kunne fortelle at hans nabolag er et bra sted, ”men steder som Furuset er ikke bra, på kveldstid skjer det mye rart … Furuset et noe annet enn her vi bor”. Det å skape slike sosiale og geografiske hierarkier der eget nabolag blir rangert over andre, er høyst vanlig. Det er heller ikke uvanlig at mennesker ikke selv kjenner så godt til områder de beskriver som helt annerledes enn eget nabolag. En viktig kilde til folks stedskunnskap eller heller myten om Furuset, er avisenes dekning av visse gjengrelaterte hendelser opp gjennom årene. Går man selv en tur rundt på Furuset, blir en fort klar over at Furuset ikke er et farlig sted å bevege seg. Nei, det er tvert i mot et ganske så vanlig bosted i Oslos ytterkant. Akkurat som i et villaområde på vestkanten eller Ammerud på Grorud, skjer det lite å ”rapportere hjem om”. Dykker man ned i Furset og lokalmiljøet her, ser man mer. Da slår det en at livene her og lokalmiljøet også har mange andre likhetstrekk med andre Oslonabolag. Selv har vi studert en rekke lokalmiljøer i Oslo mens våre kollegaer i det såkalte Alna-prosjektet har publisert sine funn i boken Den globale drabantbyen. Bildene som trer frem fra blant annet i Ullevål Hageby, Vinderen, Ammerud, Tøyen og Furuset er at folk lever vanlige hverdagsliv uten mye dramatikk. Mens vestkantnabolagene i liten grad problematiseres i den offentlige debatt, har en rekke avisoppslags stemplet østkantens bomiljøer som ”ghettoer”. Selv om groruddølingene er opptatt av hverdagens gjøremål som skole, trening og jobb, er også mange opptatt av en del av de utfordringene mediene har tatt opp. På østkanten mener mange at disse utfordringene får for mye oppmerksomhet og at dette bidrar til å gi deres lokalmiljøer et ufortjent dårlig rykte. Men enda mer påtagelig er hvordan beboerne trives, deres optimisme og lokalpatriotisme.

Furuset har i flere år fått hard medfart i pressen på grunn av ungdoms- og gjengkriminalitet. Det er tydelig at Furuset som ”innvandrersted” ofte assosieres med sosiale problemer, fattigdom og manglende integrering. Som Monika Rosten viser i avhandlingen ”Nest siste stasjon, linje 2" - Sted, tilhørighet og unge voksne i Groruddalen, så er mange av beboerne på Furuset opptatt av å vise at områdestigmaet eller det dårlige ryktet ikke stemmer med virkeligheten. Som en av hennes informanter sa: ”Jeg vet ikke hva du har hørt, men Furuset er ikke et farlig sted. Jeg har alltid følt meg trygg her”. En annen sier det slik; ”det er så mye kjærlighet her, bare ta en tur gjennom senteret, så skjønner du hva jeg mener.” For en tredje skiller stedet seg også positivt ut ved at ”det ikke finnes et sted i byen som har så godt tilbud til barn og unge”. Selv om vi også har andre fortellinger fra Furuset – og da fra folk som har valgt å flytte ut – så viser Rosten hvordan lokal trivsel er langt mer fremtredende enn frykt. Og dette er noe vår forskning fra andre Groruddalsnabolag viser, folk trives i sine nærmiljøer selv om en viss uro for fremtiden også eksisterer. Noen er bekymret for skolesituasjonen til egne barn, andre over mulige utbyggingsplaner, trafikkutfordringer, mens andre frykter ungdomsgjenger eller naboer med rusproblemer. Igjen må det understrekes at slike bekymringer er reelle og til dels viser til virkelige problemer (få risikerer å bli ranet i Groruddalen), men de stadige oppslagene i norske aviser er kanskje et vel så viktig irritasjonsmoment. Folk er rett og slett lei av å bli stemplet som annenrangs Osloborgere. Som en ung mann Rosten snakket med sa det: ”Når folk snakker om integrering og sinte unge menn fra Groruddalen på TV, så skifter jeg kanal og lever livet mitt”.

Furuset i tall (delbydel Furuset):

  • Gjennomsnittsinntekt: 314 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 17 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 47 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 67 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 80 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Alna): 78,7 år
Button person
Petter
Button photo
LINDEBERG

Selv om det er kort avstand fra Lindeberg til Furuset og på tross av at Lindeberg har en del sosiale, materielle og demografiske likehetstrekk med Furuset, synes det som om Lindeberg lever en mer anonym tilværelse både i den offentlige debatt og i Oslofolks mentale bykart. Likevel, som Øyvind Holen skriver om i sin høyst leseverdige Groruddalen. En reiseskildring, var det i hvert fall på 1990-tallet også her noen som var ytterst bekymret over å få stadig flere naboer med ”innvandrerbakgrunn”. Og for alle som leser Oslo-baserte aviser, er ikke denne uroen begrenset verken til Lindeberg eller til 90-tallet. Dette er en debatt som går i bølger. I 2010 tok for eksempel Dagsrevyen seerne med på en reise til Groruddalen for å svare på om dalen er en innvandrerghetto eller en multikulturell idyll. I innslaget møtte vi en familie der sønnen er eneste førsteklassing med etnisk norsk bakgrunn på en av dalens mange skoler. Ifølge familien valgte de derfor å flytte bort. Vår forskning på flyttemotiver og flytteprosesser viser at slike motiver er reelle og viser at noen forskjeller gjør en forskjell. Det at folk blir ”urolige” når nabolagets demografi endres, er med andre ord reelle sosiale fenomener. Det betyr likevel ikke at situasjonen i nærmiljøene er ille, men heller ikke idylliske.

Oslo har høyest andel innvandrere og sterkest boligsegregasjon av de store byene. Segregasjon kan defineres som romlig adskillelse av ulike kategorier mennesker. Det at noen sosiale kategorier er ulikt fordelt i byrommet, eller bor konsentrert i deler av Groruddalen, bekymrer noen, eller kanskje også mange. I den offentlige debatt advares det til tider om ”svenske tilstander” i Groruddalen. Det vil si en utvikling der nabolag aller bydeler har blitt ”parallellsamfunn” og der politiet har liten eller ingen kontroll på kriminaliteten. Det blir antydet at innvandrerne er romlig isolerte og kulturelt avvikende klare for opptøyer. Vår forskning og politiets egne vurderinger gir et annet bilde. Ingen av Groruddalens nabolag er ”farlige” og det er ingen steder politiet eller ambulanser må være varsomme når de skal rykke ut til en ulykke eller noe annet. Det er også få tegn til at innvandrerbefolkningen på Oslos østkant vil bli en underklasse uten fremtidshåp, bosatt i nedslitte områder slik man dessverre ser i visse byer andre land. Og selv om mange bor ”konsentrert” i visse deler av byen, betyr ikke dette at man er geografisk, sosialt eller kulturelt ”isolert”. Tvert i mot er hverdagslivene til Oslofolk preget av bevegelser og flyt i tillegg til å være opptatt av eget nærmiljø.

Sant nok har innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn som gruppe færre økonomiske ressurser enn majoriteten, men man glemmer ofte at det er store interne variasjoner og at kun et mindretall kommer svært dårlig ut. Mange med innvandrerbakgrunn gjør det bra innen utdanningssystemet og på arbeidsmarkedet. De eier i økende grad sine egne boliger, og gjør lignende boligkarrièrer som majoriteten. Og selv om personer med innvandrerbakgrunn oftere deltar i religiøse organisasjoner enn majoriteten, samt at mange er med i innvandrerorganisasjoner, betyr ikke dette at man har svak tilhørighet til Norge og eget lokalsamfunn, eller har avvikende verdier. Så å si samtlige av våre informanter i Groruddalen har liten toleranse for kriminalitet, men står heller på for at ens barn skal lykkes i samfunnet.

Avslutningsvis må det understrekes at ingen områder i Oslo ligner på amerikanske ghettoområder med elendige skoler, fravær av matbutikker eller skyhøy kriminalitet. Gå selv rundt i Groruddalen midt på natten, og det du skal passe deg for er nattbussen.

Lindeberg i tall (delbydel Lindeberg):

  • Gjennomsnittsinntekt: 344 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 16 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 41 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 56 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 85 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Alna): 78,7 år
Button person
Fawzia
Button photo
TROSTERUD

Trosterud er en delbydel i bydel Alna. I 2016 bodde det nesten 9 000 personer på Trosterud, hvorav noe over 5 000 hadde ”innvandrerbakgrunn”. Mens gjennomsnittsinntekten i Oslo i 2014 lå på 466 000,- lå Trosterudbeboeren godt under dette med 338 000,-. Om en tar linje to vestover og går av på Holmen, lå til sammenligning gjennomsnittsinntekten her på 748 000 kroner. En annen ting som skiller Holmen fra Trosterud er at mens førstnevnte område er dominert av småhusbebyggelse, så er den typiske boligen på Trosterud en blokkleilighet. Slik sett illustrerer disse forskjellene skillet mellom øst og vest i Oslo.

Trosterud delbydel grenser mot Østmarka i sørøst og mot jernbanen i nordvest. I nærområdet er også militæranlegget Lutvann leir. Området har sitt navn etter Trosterudgårdene. Selv om det tidlig var en del småhus her, er det som nevnt blokker som preger området i dag. Faktisk noen av de høyeste i Oslo, og høyere enn de mer kjente eller omtalte Ammerudblokkene. Etter krigen var det boligmangel i hovedstaden, men før en kunne bygge måtte byen utvides. Etter at Aker var blitt del av Oslo kunne kommunen med loven i hånd etter hvert ekspropriere store landområder eller eiendommer som så kunne bygges ut. Mange gårdeiere solgte dog mer eller mindre frivillig. Både byutvidelsen, ekspropriasjonsmulighetene eller kjøp av eiendommer la grunnlaget for utbygging av Trosterud på 1960-tallet og området fikk sitt drabantbypreg med blokker, senter, skoler, barnehager og fritidsklubb fra og med 1970-tallet. Interessant nok falt utbygging sammen med en reell befolkningsnedgang i hovedstaden. Mellom 1969 og 1983, mistet Oslo 40 000 innbyggere, mens 60 000 boliger kom til. Som det heter i verket ”Oslo bys historie”: ”Bylandskapet vokste mens folketallet gikk ned.

De som har fulgt Oslodebattene i norske aviser, har fått med seg at Groruddalen og spesielt visse nabolag har vært mye omtalt. Fortsatt husker mange groruddøler de såkalte Stovner- og Ammerudrapportene som ble publisert på 1970-tallet. Trosterud, derimot, er nok ikke like kjent. Kanskje er det symptomatisk at blokkene akkurat som stedet ikke er så veldig omtalt eller omdiskutert om en sammenligner området med en rekke andre drabantbyområder i Oslo. Furuset, Stovner, Romsås eller Ammerud ligger lenger fremme i mange Oslobeboeres bevissthet enn det Trosterud gjør. Dette kanskje til tross for at delbydelen hadde et ”rykte” særlig på 1980-tallet. I hvert fall om en skal tro en utflytter som flyttet med foreldrene til Trosterud i 1972:

Det flytta mange med barn til drabantbyene når de ble bygd, og så gikk det en fem-seks år og så begynte det å bli mye bråk. Det var vel Trosterud det stod mest om i avisene på 80-tallet tenker jeg. Det var liksom Trosteruds tur og så flytta det oppover til Lindeberg og Ellingsrudåsen og sånn etter hvert. Så det var et relativt tøft miljø jeg har vokst opp i, men det var på en måte et par trygge baser i form av fritidsklubb som alltid var åpen, og noen andre sosiale aktiviteter. Det var fantastisk morsomt å vokse opp i et miljø med så mye unger så lett tilgjengelig. Det var alltid noen å være sammen med. Det er kanskje det mest positive, men om jeg skal nevne noe mer negativt, så var jo ganske turbulent der da jeg var ungdom. Det var mange som brukte narkotika, det var mye fyll, det var mye vold og kriminalitet.

Som en del andre byområder, så har Trosterud i dag også noen utfordringer, men tar man en titt på Facebook-gruppen ”Hva skjer på Haugerud/Trosterud”, så er det et langt mindre dramatisk bilde som trer frem: Området er stedet for et aktivt friluftsliv.

Trosterud i tall (delbydel Trosterud):

  • Gjennomsnittsinntekt: 338 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 16 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 39 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 58 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 83% (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Alna): 78,7 år
Button person
Keleta
Button photo
HAUGERUD

Man finner stedsnavnet Haugerud både på vest- og østkanten i Oslo. I vest finner man Haugerud like ved Kringsjå – her ble en gård ryddet i middelalderen. Også det østlige Haugerud – som også er best kjent – kan spore sin historie som et sted tilbake til middelalderen. Selv om driftsbygget brant i 1989, er resten av gården bevart. I tillegg til å være en ”gårdsplass”, er Haugerud i Alna bydel i dag et boligområde nordøst for Tveita. Selv om mange i dag kanskje omtaler Haugerud som en drabantby ”preget av høyblokker og lavblokker” (Wikipedia), var det allerede et boligstrøk preget av småhus her da Oslo kommunes eiendom ble bebygd nettopp med blokker på slutten av 1960-tallet. Selv om boligtypen trolig er mest kjent fra Ammerud langs linje 5, ble det også oppført flere atriumshus på Hagerud (atriumshus er oftest hus i en sammenhengende rekke som er bygd enten i L- eller U-form rundt en liten, lukket hage). I en boligannonse fra mai, 2017, heter det at huset er fra 1970 og at det og de andre nabohusene ble ”tegnet av arkitektene Paul Cappelen og Thorbjørn Rodahl i 1965. Ideen var å skape et rolig og tilbaketrukket boligmiljø”. Totalt består dette OBOS-borettslaget av 183 småhus. Som så mange av de andre drabantbyene, så fikk Haugerud en egen t-banestasjon (i 1972) mens området fortsatt ble bygd ut.

Haugerud skole har vært navnet på en skole i begge ”haugerudene”, men mens den i vest ble etablert allerede i 1860, så ble den lagt ned i 1905. På østsiden fikk man en ny Haugerud skole i 1972 og i skoleåret 2016/2017 er 430 elever som har sin skolehverdag her. Av disse 430, er 80 prosent registrert som ”minoritetsspråklige”. Som så mange andre østkantskoler i Oslo, er elevsammensetningen på lokalskolen noe som opptar (noen av) beboerne. En av våre informanter fortalte at de valgte å flytte fra et rekkehus til noe større. Med flere enn ett barn, følte familien et behov for flere soverom enn det de hadde på Haugerud, men økonomien tilsa ikke at de kunne kjøpe enebolig innenfor bygrensene. I tillegg var det en annen faktor som spilte inn i valget med å flytte ut av Groruddalen og Oslo: ”Siden sønnen vår skulle begynne på skolen til høsten, valgte vi å flytte før skolestart. Vi synes det er en veldig utfordrende situasjon for skolene i Groruddalen.” Med en ”utfordrende situasjon” refererte de til en usikkerhet flere av våre østkantinformanter har uttrykt, nemlig en uro for at språkkompetansen i norsk ikke er god nok blant medelevene. Samt en viss bekymring for det sosiale miljøet. Som det fremkommer både i Kvammes studie ”Barnefamiliers bostedsvalg i bydel Grorud” og i Andersens ”Westbound and Eastbound”, har mange barnefamiliers uro for skolen påvirket den offentlige debatt om Osloskolene der man i flere år har kunne lese ”bekymringsmeldinger” om nettopp østkantskolene. At nærskolen faktisk tilbyr et dårligere læringsmiljø enn skolen man flytter til, er det få som vet noe sikkert om. Skolenes rykte eller fortellingene om skolene, ser derimot ut til å veie tungt.

Haugerud i tall (delbydel Trosterud):

  • Gjennomsnittsinntekt: 338 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 16 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 39 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 58 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 83% (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Alna): 78,7 år
Button photo
TVEITA

Fra store deler av byen, og da særlig Groruddalen, er de tre ”Tveitablokkene” et velkjent syn. Med sine 13 etasjer strategisk plassert i topografien, er det et iøynefallende landemerke. Tilsammen er det 819 husstander som har sine hjem i de tre blokkene. Byforskerne Joar Skrede og Rikke Stenbro har i en artikkel poengtert at disse høyblokkene er ”en lokal fortolkning av internasjonale trender innen modernistisk arkitektur og byplanlegging”. Sentralt i denne arkitektur- og byplanideologien var en tro på at en gjennom arkitektur og plangrep kunne påvirke eller til og med forme mennesker og samfunn. Kort sagt var det et mål å bedre levekårene gjennom fysisk form. Like etter krigen var Erik Rolfsen byplansjefen i Oslo, og Rolfsen delte dette synet på arkitekturen og planleggingens positive (på)virkende kraft. Som Skrede og Stenbro skriver (på forskning.no, 31.01.17), engasjerte han ”arkitektene Frode Rinnan og Olav Tveten til å utarbeide en bebyggelsesplan for dagens Tveita-område”. Selve høyblokkene var det Hans Backer Fürst som tegnet. Selv om mange har vært kritiske til både drabantbyene som boligområder og særlig høyblokkenes boligkvaliteter, reagerte mange beboere da Aftenposten i 2011 mer eller mindre direkte snakket høyblokkene ned:

”Vi blir aldri kvitt stempelet Tveita har fått. Tveita brukes som et negativt målebarometer mot alt som er bra. Det har vi slitt med i mange år, og vi sliter fortsatt, sukker Knut Haugen, leder i Sørhellinga borettslag. Han har bodd på Tveita i 14 år, og blir irritert når stedet fremstilles negativt i avisene. Et lite samfunn, en by i byen der alle kjenner alle. Selve området er nærmest bilfritt, og det er en drøm for barn som kan leke og sykle overalt” sa han til Aftenposten, 20.10.11).

Og han er ikke alene, flere studier, inkludert våre egne, viser at til tross for et dårlig omdømme påført av utenforstående er det høyblokken et godt boligmiljø og ikke minst et kjært hjem for mange Oslobeboere.

Tveita i tall (delbydel Tveita):

  • Gjennomsnittsinntekt: 360 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 11 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 34 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 39 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 88 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Alna): 78,7 år
Button person
Sonja
Button photo
HELLERUD

Som flere andre stedsnavn i Oslo, kan Hellerud-navnet spores til eiendommer i middelalderen. I boken ”Navn i Oslo”, skriver Gjerland at selve navnet Hellerud ikke har noe med ”kvinnenavnet Helle, men har bakgrunn i det flate berget som lå der gården ble ryddet”. Om man så tar et historisk sprang frem til begynnelsen av 1900-tallet, så ble det solgt ut tomter til småhusbebyggelse i området. Allerede i 1926 gikk det forstadsbane hit, mens man fra 1930 fikk bussforbindelse. Knut Kjeldstadli skriver i bind 4 i ”Oslo bys historie” at ”ved inngangen til andre verdenskrig var byens 17 kvadratkilometer bygd ut like til kommunegrensa nesten over alt”. Dette mens byens omland, med navn Aker, i mye mindre grad var bebygd. I tillegg til mye ubebygd mark eller relativt store gårder, var det i Aker mye småhusbebyggelse mens det i Oslo var langt vanligere med bygårder eller boligblokker. Aker kommunes 453 kvadratkilometer var dermed et potensielt sted for omfattende boligbygging. Her kan det skytes inn at byen i internasjonal målestokk ikke var blant de mest kompakte eller tettbygde. ”En by som Roma dekket ved hundreårsskiftet samme flate som Oslo den gang”, poengterer Kjeldstadli.* Uansett, så var det mange som mente at boligveksten måtte komme utenfor bygrensen – og boligvekst var nødvendig da det i Oslo var en omfattende mangel på boliger. Og selv om nesten 8 000 personer var oppført som leilighetssøkende i Oslo kommune i 1940, var tallet vokst til over 30 000 i 1947 (i 1946 bodde det 286 000 personer i byen). Det var rett og slett en omfattende bolignød. Og Aker var jo nettopp et potensielt ”boligfelt”, noe som presset frem en sammenslåing av de to kommunene ved nyttår 1948 (selve vedtaket ble gjort av Stortinget). Siden mange i Aker strittet i mot, er det kanskje treffende å si at Oslo slukte det omkringliggende Aker. Byhistorikeren Benum beskriver det slik i bind fem av ”Oslo bys historie”: ”En liten storby som eksploderte”. Fra å være en liten by også i geografisk forstand der du enkelt kunne gå gjennom hele byen, vokste byen veldig i omfang i den tidlige etterkrigsperioden.

For å få til en omfattende utbygging, måtte likevel tilstrekkelig med tomteareal sikres. I årene rett etter krigen, tok kommunen derfor i bruk ekspropriasjonsverktøyet og fikk dermed hånd om Ammerud og nettopp Hellerud (mange andre solgte under mer eller mindre press om ekspropriasjon). Ikke minst bidro utbygging av boligområdene i det som nå er kjent som Groruddalen til denne geografiske eller fysiske ekspansjonen. Ett av disse områdene var Hellerud der OBOS allerede på tampen av 1940-tallet bygde en rekke tomannsboliger. Selv om mange forbinder Groruddalen med blokker, så er det mange områder som har det til felles med Hellerud at de er dominert av småhusbebyggelse. T-banestasjonen med det samme navnet, kom forøvrig først i 1967.

*Mens Oslo var en liten by (også) i geografisk forstand før 1948, ble hovedstaden etter sammenslåingen av Aker mye større. Benum hevder at byen da var ”verdens fjerde største by i utstrekning”.

Hellerud i tall (delbydel Tveita)

  • Gjennomsnittsinntekt: 360 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 11 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 34 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 39 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 88 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Alna): 78,7 år
image/svg+xml Oslo Oslo NordreAker St. Hans haugen Sagene Grünerløkka Bjerke Grorud Stovener Østensjø Nordstrand Søndre Nordstrand Bærum Vestre Aker Ullern Frogner Sentrum Gamle Oslo Alna
Gamle Oslo
Button district text

En fortelling fra Gamle Oslo av Heidi Marie Kriznik
Tid på Tøyen, tid for Tøyen

Kafébordene utenfor Munchmuseet er blanke i sola, metalliske sirkler som blender øyet. Jeg har funnet et ledig bord, rett ved siden av meg sitter det tre damer. Jeg visste hvem den dama var, sier den ene. Har du ikke fått det med deg? Hun pleide å sitte på kafeen borte i gata her. Og nå er hun død. De tre damene har nøkkelkort rundt halsen, kanskje arbeider de i nærheten, kanskje har de for vane å spise lunsj ute, på en av Tøyens kafeer. Er hun drept? Det er forferdelig. Damene nikker, gjentar det forferdelige ved at et menneske de gikk forbi og en gang iblant satt ved siden av, er drept. Når de drar hjem er det ikke til den kommunale gården der dama ble drept, der det bor over seksti unger. Bakken er våt etter nattas regn, og asfalten er dekt av rosa blomster fra kirsebærtreet, de fester seg til sålene på skoene når jeg reiser meg og går. Jeg snur meg og ser mot Munchmuseet, arvesølvet som ble solgt, bytta, snart flytta. Servitøren tørker av bordet jeg satt ved. Nå er det klart for noen andre. Foran meg på fortauet går det en gutt sammen med det jeg regner med er mora, gutten drar i moras hånd. Jeg er rett bak dem. Hva er fem minutter? sier gutten. Tiden det tar å gå dit, til T-banen, sier mora. Men hva er tid? Det er ikke langt hjem, sier mora. Langt for noen, tenker jeg. For det var flere som mente det var så langt hit at få ville komme for å se kunsten på Munchmuseet. Gutten vil hjem, så vil han brått leke på lekeplassen. Han slipper moras hånd og løper. Tiden, stedet og handlingen kan ikke skilles fra hverandre, jeg veit ikke hvorfor jeg tenker på det nå, det er en setning jeg har fra et dikt. Gutten er i toppen av klatrestativet. Underlaget på lekeplassen er nytt, sklia og klatrestativet også. Kom! roper mora. Nå er det hun som vil gå. Men gutten vil ikke komme, han vil bli. Ved den overfylte søppelposen rett ved har ei kråke fått tak i en potetgullpose, kråka har hele hue inni, får tak i chipsbiter, rester. Innsida av potetgullposen er sølvfarga, blank. Du er mammaen til Linnea sier ei jente ved siden av meg. Jeg kjenner henne igjen fra Tøyen skole, hun går i klassen over Linnea. Hvor er Linnea nå? sier jenta. Jeg er på vei for å hente henne på skolen, sier jeg. Kommer hun hit? sier jenta. Kanskje, sier jeg. Hvorfor kanskje? Kom, roper mora til gutten, og jeg snur meg dit. Gutten henger etter mora, nå er det hun som drar han i armen. Hvorfor kunne de ikke være her? Jeg blir stående og se etter dem. Skal du ikke gå og hente dattera di og komme hit? sier jenta. Jo, sier jeg. Så kom da, sier hun. Kommer du?

Om kvelden er jeg frivillig på et breake- og jammearrangement og står i døra på Biblo Tøyen, jeg skal passe på at de som ikke skal breake tar av seg skoene og at de som skal breake får blå skoposer utenpå skoene. Mange barn står utenfor og venter, flere har stått der i over en time, helt siden Biblo stengte. De står der enda det regner, og er kaldt. Flere banker i de store vindusrutene, en og annen roper. Hvorfor er det ingen som åpner? Skulle det ikke begynne nå? Barna får ingen forklaring. Noen av dem drar i døra, men døra er stengt. Så smeller det brått mellom to av ungene, de slåss. Flere henger seg på. Hold dørene stengt! roper en voksen på innsida. Jeg gjør som han sier. Han ringer politiet. Dørene til Biblo åpner ikke. Politiet kommer, barna som var innblanda løper vekk. Og da åpnes dørene. Det er nesten tjue minutter for seint. Barna trenger seg på, de er mange. De fleste barna er der uten foreldre. Ei jente kommer med mora si. Jeg sier til mora at det er skofri sone på Biblo. Jeg peker på skoene til dama. Fint om du tar dem av, sier jeg. Det tør jeg ikke, sier dama. Er du redd du ikke skal finne dem igjen? sier jeg, og det er forståelig hvis hun tenker sånn, det er mange sko. Du får sette dem litt for seg sjøl, sier jeg. Jeg vil ikke at skoene mine skal bli stjålet, sier dama da. Mine sko har aldri blitt tatt, sier jeg. Jeg setter alltid skoene mine her, sier jeg. Og hva slags sko har du? sier dama. Det tar litt tid før jeg skjønner hva dama mener. Jeg står i sokkelesten. Hun veit ikke hva slags sko jeg har. Er skoene dine så dyre? sier jeg. Ja, sier hun. Da får du slutte å ha med deg så dyre sko hit da, sier jeg og hadde jeg vært femten år ville jeg ha dytta til henne, kanskje slått, starta en slåsskamp, slåss til politiet kom. Men jeg er ei dame på over førti, så jeg gir henne skoposene, de som var forbeholdt breakerne, så hun kan ha dem utenpå de hvite og svarte Adidas-ene sine.

Et av områdene i Biblo er avstengt, der er det ikke lov å gå, og det dama med skoene som påpeker det, at det er en gutt innafor sperrene der, hun peker på gutten. Jeg går bort til han, for å si i fra, for å gjøre som dama forteller meg, og holde reglene vi har blitt satt til. Men jeg er ikke glad for jobben jeg har fått. Hei, sier jeg til gutten. Så du meg hele tida? sier han. Nei, sier jeg. Hva ville ha skjedd hvis dere låste meg inne og jeg ble her i natt? sier han. Det er et bra gjemmested, sier jeg. Hvorfor skulle jeg gjemme meg? sier han. Nei, hvorfor skulle du gjemme deg? sier jeg. Og han sier: Jeg skulle bare teste om dere fant meg, eller merka at jeg var borte.

Button photo
BRYNSENG

Om du ikke jobber eller bor i nærområdet, så er det nok ikke så mange Oslo-folk som har en klar idé om hva slags sted Brynseng er. Skal man stole på Wikipedia, så er Brynseng en T-banestasjon og et strøk på Bryn. Bryn igjen, er heller ikke så lett å plassere, området hører jo i dag til tre ulike bydeler: Alna, Gamle Oslo og Østensjø. Hadde bydelsgrensene hatt noe mer symbolsk betydning for befolkningen i Oslo (se Andersens ”Westbound and Eastbound”), kunne kanskje plasseringen og de administrative grensene som deler stedet gitt grunnlag for interessante analyser av stedsidentitet og stedstilhørighet: Hvem er egentlig bryningen? Ja, hva kaller man egentlig en fra Bryn og Brynseng? Kanskje er området i dag mest kjent for et av Oslos største kjøpesentra - Bryn senter, åpnet i 1992. I så fall er det kanskje treffende at Bryn senter geografisk ligger på Høyenhall og ikke på Bryn.
Navnet Bryn er avledet av de norrøne ordene for ”bro” og ”vin” og var navnet på en gård som allerede i middelalderen var delt i to. Dessverre er gårdens bygg revet. I dag er det industri og boliger som har sine hjem på Bryn. Industrien har en relativt lang historie her. Brynfossen gjorde det strategisk å lokalisere en rekke industrivirksomheter hit. Særlig på 1800-tallet skjøt utviklingen fart. Det er tidligere hevdet at Akerselva var en viktig ”byutvikler” gjennom å styre mye av hvor industri og arbeiderboliger ble lokalisert og dermed hvordan byen ville utvikle seg (Andersen, ”Westbound and Eastbound”, s. 101). På Bryn var fossen, men også jernbanen, tilsvarende byutviklere. Hovedbanene ble lagt gjennom her med egen jernbanestasjon allerede i 1854, noe som i stor grad la til rette for, eller føringer for, industriutbyggingen. Dette igjen, la grunnlaget for mer omfattende boligutbygging, noe som igjen medførte behov for skole (åpnet i 1900). For å gi nærområdet og store deler av østkanten økt brannsikkerhet, kom det også en brannstasjon på Fyrstikktorget (rett nok på Helsfyr) i 1927. Dagens Bryn brannstasjon stod ferdig i 1940 og holder til i Tvetenveien.
Selv om Bryn ble bygd ut som en villaforstad langs jernbanen i overgangen mellom 18- og 1900-tallet, er området i dag utpekt som et kollektivknutepunkt ”med potensiale for bymessig fortetting med høy arealutnyttelse”.

Brynseng i tall (delbydel Helsfyr):

  • Gjennomsnittsinntekt: 427 000 (2014)
  • Andel barn i familier som er fattige over tid: 18,3 % (2015)
  • Andel med lav utdanning: 22 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 31 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 80 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Gamle Oslo): 76,2 år
Button person
Admaya
Button photo
HELSFYR

Helsfyr er et område lokalisert i bydel Gamle Oslo. Søker man opp navnet på Wikipedia, er Helsfyr omtalt som ”et viktig transportknutepunkt”. Selv om det neppe er herfra, altså på Wikipedia, mange Oslo-folk har hentet sin Helsfyr-informasjon fra, synes det å være dette mange som selv ikke jobber eller bor her, først og fremst forbinder navnet med. I ulike forskningsprosjekter har vi spurt informantene fra Oslo og Akershus om hva de tenker på når de hører ulike stedsnavn. For de fleste er det nok ikke så merkelig at mange kjenner til områder som Karl Johans gate og ikke så godt til bolig- eller næringsområder der de selv ikke bor eller arbeider. Kanskje mer interessant er det at noen områder likevel bringer fram tydelige tanker eller ideer som hva slags ”sted” dette er. Noen ganger er det mange positive assosiasjoner som kommer til uttrykk, andre ganger er det noe negativt, mens visse områder er mer nøytrale eller ”ikke-steder”. Det vil si områder en ikke har noen spesielle tanker om eller erfaringer fra. En som bor på vestkanten kan ha sterke meninger om hva slags folk som bor på Furuset samt hva som foregår der, og dermed om hva slags sted dette er. Eller, som denne kvinnen bosatt like ved Universitetet i Oslo sa da vi spurte hva hun tenkte på da vi sa ”Bjørvika”:

Litt som Aker Brygge, bare ikke ferdig. Der tror jeg det blir kjempekult å bo. Og jeg synes det er veldig fint at Oslo utvikler seg sånn. Men der tror jeg det er best uten barn, hvert fall foreløpig. Fordi det blir kanskje litt for bynært med familie. Men kanskje enda finere på sikte gitt at det ikke er så mye forretningsbygg, kontorer og butikker …

Helsfyr, derimot, er om enn nødvendigvis ikke et ”ikke-sted”, i hvert fall et ”tynnere” rom i den forstand at mange har færre følelser eller ideer knyttet til nettopp dette området. Som så mange andre vi snakket med, sa den samme kvinnen dette da vi nevnte Helsfyr: ”Det forbinder jeg med stor bygg og en gjennomfartsåre.” Men hun la også til; ”absolutt ikke et sted som jeg ville bodd.”

Ordet ”sted” blir i ordboken forklart som et ”avgrenset område hvor noe befinner seg”. For de som selv ikke tilbringer mye tid eller ofte leser om Helsfyr i avisene (når gjorde du det sist?), så er stedet for mange interessant nok knyttet til transport eller mobilitet. Med andre ord et område en reiser fra eller gjennom. Innen mye av den samfunnsfaglige teoretiseringen om ”sted”, legges det vekt på at steder eller et sted ikke er noe som er gitt, eller noe ”fast”. Forskere sier heller at ”sted” er noe som konstrueres eller utformes av mennesker. Dette innebærer at et område (eller en ”lokalitet”) er ulike steder etter hvem du snakker med. Mens en som jobber på Helsfyr forbinder Helsfyr med kontoret, arbeidsoppgaver, reisen til og fra jobb og kanskje noen morsomme historier fra kontorfester, vil en mangeårig beboer tenke på da hun flyttet inn, eller kanskje da datteren først lærte å sykle ved Valle Hovin eller kanskje gårsdagens besøk på bakeriet på Fyrstikktorget. Et torg med sin egen lange industrihistorie. Ikke-beboerne på sin side, konstruerer et annet sted – et område det ikke foregår stort eller i hvert fall et område man først og fremst reiser gjennom på vei til en helt annen destinasjon, et sted det er verdt å stoppe. Få av de som farter gjennom Helsfyr vet nok at etymologisk (”ordhistorisk”), så har kanskje området et av Oslos mest spenstige stedsnavn. I Store norske leksikon, kan en i hvert fall lese at navnet Helsfyr trolig har ”sin opprinnelse i et nedsettende navn (…) ’helvetes ild’”. Hva er ditt Helsfyr?

Helsfyr i tall (delbydel Helsfyr)

  • Gjennomsnittsinntekt: 427 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 9 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 22 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 31 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 80 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Gamle Oslo): 76,2 år
Button photo

Ensjø er et strøk som tilhører Bydel Gamle Oslo og ligger om lag 2 km øst for OsloS. Området grenser mot Tøyen, Kampen, Vålerenga og Hovin, og er fra gammelt av kjent for tegl og tobakk og i nyere tid bilforretninger. Ensjø går for tiden gjennom en omfattende endringsprosess hvor hele området skifter karakter. Navnet Ensjø kommer fra gården Ensjø, som frem til 1830-tallet het Nedre Valle. Andre 1800-tallsgårder i området er Malerhaugen og Grønvoll.

Når istida var over gikk Oslofjordens strandlinje på Ensjø. Avleiringene fra vann- og jordmassene ble ifølge Wikipedia på 1800-tallet brukt til å starte produksjon av teglstein her. Området hadde to teglverk, og i 1875 flyttet Nitedals Tændstikfabrik produksjonen til Ensjø (nedlagt i 1967). I tillegg lå Tiedemann Tobakkfabrikk også på Ensjø. Fabrikken stengte i 2008 etter 230 års virksomhet, og dermed forsvant den siste tobakksproduksjon i Norge. Ensjø, sammen med Kampen og Vålerenga, var også hjem industriarbeidere, og flere store arbeideropprør fant sted her på slutten av 1800-tallet.

I nyere tid er Ensjø mer kjent for boligbygging og også sine mange bilforretninger. Totalt finnes cirka 1 400 husstander på Ensjø, i en blanding av villaer og leilighetskomplekser, mange av dem oppført på 1930-tallet. Ensjø er for tiden midt oppi en stor transformasjon som ledd i kompakt byutvikling hvor indre by i Oslo utvikles til et sammenhengende tettbygd område via Hovinbyen og opp mot Groruddalen12. Av den grunn har delbydel Helsfyr, som Ensjø er en del av, hatt en svært høy befolkningsvekst på 25 prosent de siste fem årene13. Delbydel Helsfyr tilhører Bydel Gamle Oslo og skårer bedre på nesten samtlige levekårsindikatorer, særlig andel fattige og forventet levealder, enn bydelen. Samtidig skårer området totalt sett ganske likt som gjennomsnittet for hele Oslo, men har litt høyere andel som ikke har fullført videregående skole, som er trangbodde og som har redusert funksjonsevne, og litt lavere andel fattige og personer som ikke er sysselsatt. Andel etniske minoriteter er betydelig lavere enn i bydelen, og litt lavere enn i Oslo.

Fjørstad (2015)14 har studert de overordnede planene for området og intervjuet noen av de nyinnflyttede barnefamiliene i to nye boligprosjekter i området om deres vurderinger av bokvalitet. Hun konkluderer slik:

«Beboerne var klare på at det manglet en del ved planleggingen av Ensjø, og savnet urbane kvaliteter som kaféer og serveringsteder og andre sosiale møtesteder. Det kan virke som planleggingen har hatt et for stort fokus på boliger og grøntområder, og glemt andre elementer som må til for å skape en ny bydel i Oslos tette by. Beboerne så ikke på Ensjø som et urbant sted, og var bekymret for at Ensjø ville bli en drabantby hvor det var dødt og det ikke skjedde noe på kveldstid».

Ensjø i tall (delbydel Helsfyr)

  • Gjennomsnittsinntekt: 427 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 9 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 22 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 31 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 80 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Gamle Oslo): 76,2 år
Button person
Peter
Button photo

Tøyen ligger sentralt i byen og har en mangfoldig befolkning, et variert tilbud av privat og offentlig service, et rikt kulturliv og blandet bolig- og bygningsmasse. I tillegg til den sammensatte gruppen av beboere preges området i stor grad av alle som besøker og oppholder seg der for å jobbe, handle, gå på kafe eller pub, få behandling, kjøpe og selge dop, tigge, svømme, oppsøke tjenester, gå i moskeene og kirkene, besøke biblioteket, spille fotball, delta i organisasjoner, drive med kultur i ulike former og mye mer.

Mange kommer også til Tøyen for å besøke Munchmuseet. Slik vil det bare bli fram til 2019 da museet flytter inn i nytt bygg i Bjørvika. I mai 2013 vedtok bystyret Munchavtalen som blant annet innebar et Områdeløft for Tøyen i femårsperioden 2014–2018. Områdeløft er en metode og et utviklingsprogram for å gjennomføre helhetlig innsats i levekårsutsatte områder. Tøyensatsingen kan sees som en kompensasjon for tapet av en viktig nasjonal og internasjonal kunstinstitusjon. Hva skal være Tøyens stolthet framover? Kanskje er det beboerne selv og deres engasjement? Den lokale innsatsen har blomstret de siste årene, og mange nye organisasjoner og lag har sett dagens lys. 5-årsklubben har hatt sitt å bety både for å styrke kontakten og relasjonene mellom dem som skal starte på skolen, og mellom disse familiene og skolen. Med etableringen av Tøyen Sportsklubb har området fått en etterlengtet idrettsforening som på svært kort tid har fått i stand et bredt spekter av aktiviteter, med lav medlemskontingent og en eventyrlig medlemsvekst. Tøyenravnene består av lokale voksne som går i gatene på fredags- og lørdagskvelder året rundt og bidrar til trygghet og tilhørighet. Tøyen Unlimited er en nabolagsinkubator som driver med sosialt entreprenørskap. Lokale personer med gode ideer til hvordan man kan løse små og store utfordringer for beboere i nabolaget støttes økonomisk og med kunnskap og veiledning.

Tøyenområdet er midt i en prosess som på fagspråket kalles «gentrifisering». Gentrifisering er en sosioøkonomisk strøksforandring karakterisert ved at eldre, gjerne arbeiderklassestrøk, får en innflytting av middelklasse, og at området endres fysisk, sosialt, kulturelt og næringsmessig for å imøtekomme de nye beboernes behov og interesser. På den positive siden skjer det en oppgradering og tilføring av ressurser til området, mens på den negative siden er det fare for at dette vil fortrenge de mest utsatte gruppene fra området fordi boligutgiftene blir for høye og fordi det blir færre private- og kommunale utleieboliger. Fortsatt er det slik at Tøyen har en blandet befolkning hvor mange med høy utdannelse og inntekt lever side om side med den sterkeste konsentrasjonen av fattige barnefamilier i Oslo. Men hvordan ser dette ut om 10 år? Er de med svak økonomi presset ut? Og hva slags by får vi hvis hele indre by kun blir for de med tykkest lommebok?

Tøyen i tall (delbydel Nedre Tøyen):

  • Gjennomsnittsinntekt: 324 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 32 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 32% (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 49 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 47% (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Gamle Oslo): 76,2 år
Button person
Zuleyha
Button photo
GRøNLAND

De østlige sentrumsbydelene har siden 1800-tallet vært arbeiderklassebydeler, og helt siden 1600-tallet, også områder preget av fattigdom og mange tilflyttere. Videre var Grønland med Vaterlands bru en sentral innfartsåre til Christiania (Oslo) med mye handel og en rekke overnattings- og serveringssteder. Med sin sentrale beliggende og sin forstadsstatus, slo mange tilreisende som ikke hadde råd eller rett til å bosette seg innenfor bygrensen seg ned her. Ved å ligge utenfor bygrensen, så bar gatestrukturen og bygningsmassen på Grønland preg av å ikke være et strengt regulert område. I tillegg til å romme mange fattige familier, bar altså byrommene og bygningene materielt preg av å tilhøre de lavere klasser utenfor selve byen. I 1920-årene hevdet Signy Arctander ved Statistisk sentralbyrå at de østlige byområdene fortsatt hadde store sosiale utfordringer og var dårlige oppvekstområder, og at myndighetene burde gjøre noe med byens store sosiale ulikheter. Denne virkeligheten er ikke bare historie.

I dag ligger Norges viktigste kollektivknutepunkt for tog og buss tett på Grønland. Sammen med et omfattende antall offentlige- og private institusjoner, et yrende næringsliv med handel-, serveringssteder og uteliv, et mangfoldig tilbud av religiøse menigheter og behandlingstilbud for utsatte grupper, gjør dette at området gjennomstrømmes av besøkende døgnet rundt. Sagt på en annen måte, så preges Grønland i stor grad av alle de som besøker og oppholder seg der for å jobbe, handle, gå på kafe eller pub, få behandling, kjøpe og selge narkotika, tigge, oppsøke tjenester, gå i moskeene og kirkene, delta i organisasjoner, drive med kultur i ulike former eller rett og slett henge med venner i et av områdets mange små og store byrom. For mange, er Grønland bare ”hjemme” og ikke nødvendigvis et urbant, pulserende eller ”utsatt” byområde.

Likevel, som antydet over, er det fortsatt en del av Oslo som ofte nevnes i samme setning som ordet ”utfordringer”. Det var ikke bare på 1920-tallet forskere uttrykte sin bekymring. I nyere tid har forskere og offentlige myndigheter utpekt indre øst som et område med opphopning av en rekke levekårsutfordringer. Disse bydelene har vært gjenstand for en rekke innsatser for å bøte på dette gjennom den offentlig initierte byfornyelsen som har pågått i flere faser fra 1970-tallet og fremover. I 2017 planlegges en ny runde med områdeløft på Grønland. Sant nok er levekårene for området som helhet bedret og uteområder og boliger oppgradert gjennom de tidligere satsingene. Dog skyldes en stor del av bedringene ”gentrifiseringsprosesser” og da først og fremst gjennom endringer i befolkningssammensetningen og i det lokale næringslivet. Likefullt har deler av Grønland fortsatt en relativt sterk opphopning av levekårsutfordringer og er blant områdene i Oslo som skårer lavest på en rekke indikatorer som sysselsetting, fattigdom, folkehelse, digital mobbing og ikke minst åpenlys narkotikaomsetning. Dette gir helt spesielle betingelser for Grønland som sted og lokalsamfunn, og i kombinasjon med utbredt fattigdom blant barnefamilier gir det noen helt særskilte utfordringer for oppvekstmiljøet til lokale barn og unge. Om det er på tross av eller uavhengig av disse utfordringene, så er Grønland som nevnt et sted mange trives. Som en ung mann sa det; ”Grønland er stedet mitt, det er her jeg føler meg hjemme.”

Grønland i tall (delbydel Grønland):

  • Gjennomsnittsinntekt: 337 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 31 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 37 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 54 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 53% (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Gamle Oslo): 76,2 år
Button person
Barbro
image/svg+xml Oslo Oslo NordreAker St. Hans haugen Sagene Grünerløkka Bjerke Grorud Stovener Østensjø Nordstrand Søndre Nordstrand Bærum Vestre Aker Ullern Frogner Sentrum Gamle Oslo Alna
Sentrum
Button district text

En fortelling fra Sentrum av Aslak Borgersrud
Gata som slukker sult og sorg

Ko. Ko. Ko. Ko. Gratulerer med dagen. Ko. Ko.

Det store elghodet (eller var det kanskje et kuhode?) snudde på seg. Ut fra sin faste plass på veggen. Med nesa ut mot rommet sa den de store ord, med sin rare, mørke stemme.

Det kunne vært en scene fra Tramteatret eller noe, men det var virkelighet. Jeg, søskna mine og morra mi var på restaurant. Og det var jeg som hadde bursdag. Vi lo. Jubla. Ropte ut, så hele restauranten blei flau, sikkert. Kua hadde sagt koko. Og det for meg!

Ludvigs er den første restauranten jeg kan huske å ha vært på. Den lå i Torggata, men er for lengst borte.

Seinere har jeg spist middag med alle jeg virkelig er glad i, i den samme lille veistubben. Torggata. Min gamle onkel pleide å ta meg med til "Kineser´n", eller Taste of China som den het, sjappa med byens beste Dim Sum og rask servering og ikke så gærne priser heller. Onkelen min pleide å spørre om planer og fortelle om ideer og oppføre seg perfekt og upassende, akkurat sånn som onkler skal, mellom massevis av munnfuller av deilig klissete mat. Nå er Kinesern borte, men det er onkelen også. Så for min del kan det være det samme.

Da jeg gikk på videregående var Elvebakken en skikkelig yrkesskole, hvor folk gikk i arbeidsklær og skulle bli tømrere og mekanikere og hjelpepleiere og sånt (pluss de som gikk på Tagging, form og farge, men de var alltid litt annerledes). Kantina var ålreit, altså, men i lønsjen gikk vi til Torggata.

Hadde vi penger dro vi på Marinos, de hadde shish kebab av (faktisk) høy kvalitet. Dessuten en sånn spilleautomat som vi syntes at vi pleide å tjene penger på, sjøl om vi helt sikkert stort sett tapte.

Når vi ikke hadde penger dro vi på Go-go kebab. Sjappa vegg i vegg. Slagordet var Byens "beste" og billigste (sannsynligvis hadde de satt gåseøyne rundt beste i et fåfengt forsøk på å slippe unna Forbrukerombudet eller noe sånt), og det var et pitabrød med masse kjøttdeig og dressing i. Jeg tror det kosta tjue kroner, og vi blei stapp mette, alle sammen.

Da jeg vokste forbi kebaben og fant det nødvendig å invitere folk jeg likte veldig godt (og gjerne ville bli enda bedre kjent med) på restaurant var det bare å gå rundt hjørnet, i en eller annen retning. I Bernt Ankers Gate var Saigon. I Osterhaugsgate ligger Dalat. Begge vietnamesisk, billig, dritgodt, og med såpass dårlig standard på lokalene at vi aldri ble plaga alt for mye av tilreisende mat-orientalister fra Oslo vest.

Og jaggu, nå som jeg er blitt voksen (og vel så det, vil de strengeste si), har Habibi, den utmerkede palestinske restauranten som pleide å ligge i Olav Thons nå nedrivi bygård i Storgata, opp til Strøget-passasjen.

Hvorfor spiser man andre steder enn i Torggata, egentlig? Det har jeg aldri skjønt.

Det er klart, sentrum er mer enn Torggata. Sentrum er den svinge-veien fra legevakta til Blåkors, der hvor det alltid er så mørkt om kvelden og politi alltid ser stygt på deg. Sentrum er på baksida av den svingen, ut mot Akerselva, hvor Oslos kanskje aller mest klassiske stykke graffiti, en tegneserie-burner signert Mack&Bits i 1991, fortsatt står. Den blir svakere i fargene for hvert år. Men ingen maler noe nytt over, for Sentrum respekterer Mack og Bits.

Sentrum er Karl Johans gate klokka fem om natta, hvor det er så lite folk at man lurer på om man er på filmopptak i en falsk by hvor ingen egentlig bor, før man sjekker klokka og skjønner at man er den eneste som ennå ikke har lagt seg.

Sentrum er Solli Plass, hvor man kan dra en lørdagskveld for å bli kvitt fordommer, og ende opp dynka i dyr sjampanje og jævla irritert på dumme spradebasser med dyre sigarer og irriterende bra drag på det til enhver tid ønskede kjønn.

Sentrum er de stille gatene ned mot Akershus festning, hvor man ikke kan stoppe på rødt lys hvis man er aleine i bilen. Ikke fordi man er redd for å bli rana, men fordi man er redd folk skal tro man er en sånn som mener damer kan kjøpes for penger.

Sentrum er Galleri Oslo, det tåpelige, mislykka kjøpesenteret som i et anfall av frykten for å være provensiell, ble bygget med små møteplasser oppkalt etter internasjonale storbyer. Her kan du slappe av og ta en kaffe i Tokyo. På denne vonde marmorklossen, liksom. Og ved siden av Galleri Oslo, Vaterlandsparken, som peker så praktisk direkte mot Mekka, om noen av byens mange muslimer skulle være i nærheten og ikke ha et bedre sted å be.

Sentrum er sjukt mange bysykkelstativer. Sentrum er parker man kan ligge nesten naken i, så lenge man ignorerer at noen på naboteppet røyker noe de strengt tatt ikke burde.

Sentrum er det beste og det verste i byen. Lite midt i mellom. De rikeste bor her. Og de fattigste. Men middelklassen, den bor andre steder. Sentrum er kultur og ukultur. Byens beste og verste musikere. Byens beste og verste danseplasser. Sentrum er stedet for løpeseddelutdeling mot G20-toppmøtet i 2019, og demonstrasjonene mot de rasistene som skal arrangere det møtet til høsten. Sentrum er PR-konsulenter, men også rusomsorgen. Rike folk som skal i møter, fattige folk som skal kaste bort noen timer.

De fleste av timene mine har jeg kasta bort i gatene rundt Torggata. Der har jeg jobba, spilt inn plater, gått på skole, demonstrert, planlagt aksjoner, klistra plakater, jeg har sykla og trent og solt meg og festa og flørta og liggi og grini og driti meg ut. Gang på gang, gjennom en mannsalder. På snaue 800 meter.

Jeg er ikke der alltid altså. Det hender jeg beveger meg ut. Til andre deler av byen og andre deler av sentrum. For å gjøre de tinga man må gjøre. Og jeg skjønner at andre folk ikke elsker Torggata på samme måte som meg. Jeg skjønner at folk ikke ser estetikken i plakatveggen på den rivningstomta ved politistasjon rett ved Youngstorget. Jeg ser at folk ikke har dansa i fontena på 1. mai siden de var ett år gamle. Og jeg skjønner at noen folk sikkert synes det er irriterende med alle de blomsterhandlerne på Stortorget, eller at Domkirka tross alt ikke er like fin som den i Trondheim.

Men det er én ting jeg ikke skjønner.

At folk vil spise mat andre steder enn i Torggata. Det er fuckings utrolig hva mennesker får seg til å gjøre.

Button photo
JERNBANETORGET

Jernbarnetorget ligger midt i byen, og er på mange måter byens hjerte. Her møtes alle i forbifarten – rike, fattige, unge, gamle, turister, pendlere, de som har bodd her i mange generasjoner og de som har flyttet hit fra Molde og Mogadishu. Setter du deg på en benk og ser er mangfoldet fascinerende.

Oslo huser Norges rikeste og høyest utdannede innbyggere – og de som sliter med de største utfordringene knyttet til rus- og psykiske lidelser. Her er både de dyreste husene og de lengste ventelistene på kommunale boliger. I Oslo finner vi de rikeste og de fattigste, de beste mulighetene og de største utfordringene. Som en av lederne i en kommunal virksomhet i Oslo formulerte det: «Verstingene havner i Oslo» (Brattbakk m fl 2016), men på Jernbanetorget fikk de ikke være.

Storbyene har høyere andel vanskeligstilte mennesker enn vi finner i øvrige kommunetyper i Norge. Det i seg selv er ikke noe nytt, og storbyene kompenseres langt på vei økonomisk for det økte presset dette medfører på en del velferdstjenester. Staten tar imidlertid ikke eksplisitt høyde for utgiftene til sosialboliger når ressursene fordeles.

Med «vanskeligstilte mennesker» mener vi økonomisk vanskeligstilte, som fattige aleneboende og fattige barnefamilier, ofte med flyktningebakgrunn, og sosialt vanskeligstilte, som rusmisbrukere, personer med psykiske lidelser og personer med rulleblad som gjør det vanskelig å finne et sted å bo. I kombinasjon med sterk befolkningsvekst over tid samt et presset eie- og leiemarked gir den høye andelen vanskeligstilte noen særskilte boligsosiale utfordringer i hovedstaden.

Som en konsekvens av at flest mulig nå skal kunne bo i egen bolig – et mål som i seg selv kan ha mye for seg, har antallet som ikke klarer å skaffe seg bolig på egen hånd økt. For mennesker som har utfordringer knyttet til rus- og psykiske lidelser, medfører nedbygging av institusjoner et større behov for tilpassede boliger og tett oppfølging. Dette innebærer for eksempel forsterkede boliger som tåler personer som «bor hardt» og boliger som er tilrettelagt for oppfølgingstjenester og bemanning.

Mange peker på et relativt stort behov for flere og bedre tilpassede kommunalt disponerte boliger, og analyser viser at storbyene har høyere utgifter pr. innbygger knyttet til den boligsosiale sektoren enn øvrige kommunetyper (Brattbakk m fl 2016). Det er særlig den eldre bygårdsbebyggelsen i Oslo som har høy tetthet av kommunale boliger. Disse boligene er dårlig egnet for mange av de nye målgruppene for kommunale boliger, og de er kostbare å bygge om. Det høye prisnivået i Oslo storbyene gir økte kommunale utgifter til å skaffe egnede boliger til vanskeligstilte grupper.

Styrket oppfølging av bomiljø og enkeltbeboere kunne ført til betydelig mindre slitasje på den kommunale boligmassen. Og enda viktigere, gitt alle beboere, inkludert barn og unge som bor her og i nabolaget bedre oppvekstsvilkår.

Mange sentrale fagfolk på det boligsosiale feltet påpeker behovet for en bedre forankring av boligsosiale hensyn når man bygger ut eller videreutvikler nye boligområder - fordi det kan bidra til å dempe sosioøkonomisk og etnisk segregasjon og gi bedre bomiljøer.

I realiteten viser det seg ofte krevende å få inn slike perspektiver i overordnet planlegging, og man mangler virkemidler for å sikre en god blanding av boligtyper og eierformer når man utvikler nye områder. For eksempel kan man spørre seg hvorfor Oslos nye og store Fjordby ikke har rom for kommunale boliger. Den bygges akkurat nå, et steinkast fra Jernbanetorget.

Button photo
STORTINGET

Stortinget stasjon har fått navnet sitt etter den norske nasjonalforsamlingen som ligger staselig til midt i hjertet av byen. Men hvordan har landets øverste politiske organ forholdt seg til hovedstaden?

Behovet for en egen storbypolitikk ble lenge oversett i et politisk klima med sterkt distriktfokus: «I Norge har distriktspolitikken hatt et hegemoni den ikke har hatt i noe annet nordeuropeisk land, mens vi knapt har hatt noen nasjonal bypolitikk» (Knudsen 2015, side 21). Det har ikke vært legitimt å utvikle en særskilt by- eller storbypolitikk noe som delvis også henger sammen med den relativt sterke vektleggingen av geografi versus folketall i mandatfordelingen til Stortinget. På tross av en justering i forkant av stortingsvalget i 2013 hvor folkeveksten i Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland gjorde at disse tre storbyregionene ble sterkere representert er fortsatt særlig Osloregionen underrepresentert sammenlignet med en fordeling utelukkende basert på folketall1.(1)

Det siste tiåret har det like fullt skjedd en endring på dette feltet. Flere hevder at en nasjonal bypolitikk har blitt legitimert av trusselen om klimaendringer; vi må bo tettere og minke transportbehovet eller vri det i retning av mindre utslipp. Andre hevder at dette startet noe tidligere. Skjevheten ble understreket i St.meld.nr. 31 (2002-2003) som med tittelen Storbymeldingen. Om utviklingen av storbypolitikk og sitt innhold tydeliggjorde behovet for å utforme en egen politikk for landets storbyer og storbyregioner.
Hovedstaden fikk også etter hvert sin egen stortingsmelding, nemlig St.meld.nr.31 (2006-2007) Åpen, trygg og skapende hovedstadsregion. Hovedstadsmeldingen. Som tittelen indikerer la meldingen vekt på Oslos rolle som hovedstad og største by, samt styringsutfordringer i storbyregionen og Oslos særlige utfordringer som storby. Av de sistnevnte legges det vekt på integrering og inkludering, levekårsforskjeller, trygg by, kollektivtransport og ringvirkninger av omfattende statlig eiendom og virksomhet i hovedstaden. Videre argumenteres det tydeligere enn før, ikke bare for en storbypolitikk, men for en særskilt hovedstadspolitikk.

I den foreløpig siste stortingsmeldingen hvor byene er i fokus, nemlig Melding til Stortinget nr. 18 (2016-2017) Berekraftige byar og sterke distrikt står nettopp prinsippene om bærekraftighet og «by og land, hand i hand» sterkt, men også et blikk på «særlige utfordringer i hovedstadsregionen». Hvor sterkt det eksplisitte byfokuset egentlig er i denne meldinga kan imidlertid diskuteres, og for å trekke trådene tilbake til der vi startet, kan det nok engang synes som at hensynet til distriktene overskygger behovet for oppmerksomhet rettet mot hovedstaden og storbyene.
«God natt, kjære Oslo!», synger Lillebjørn Nilsen, «mens Freia-uret blinker kvart på ett.»

Kilder:
Brattbakk, I., Nyhus, O.H., Andersen, B., Reichborn-Kjennerud, & Iversen, J.M.V. (2016) Storbyfaktoren – storbyenes særlige sosiale og økonomiske utfordringer. AFI-rapport 13:2016 i samarbeid med SØF, NTNU.
Knudsen, J.P. (2015) Mot en nasjonal fysisk planlegging. Plan, 5/2015.

(1) Stortingsvalg
Ny fordeling av stortingsmandatene ved valget i 2013
Den norske valgordningen

Button photo
NATIONALTHEATRET

Levekårsutfordringer i byer er ikke av ny dato, heller ikke i Norge. I sin undersøkelse av arbeiderklassens kår i Christiania i 1858 uttrykte Eilert Sundt en velkjent tvetydighet om storbylivet da han beskrev storbyen både som «lastenes hule» og «sivilisasjonens arnested». Selv om vi i dag bruker andre begreper, forstår vi uten videre hva han mente. Dagens avisoverskrifter og våre egne erfaringer er ofte preget av slike motsetningsfylte bilder av livet i storbyen, og det er godt dokumentert at det er innad i de største byene vi finner de mest og minst privilegerte gruppene. Det er særlig i hovedstaden de sosiale forskjellene kommer klart til uttrykk gjennom at byen har vært delt gjennom store deler av historien. I samleverket Oslo bys historie har bind fire undertittelen Den delte byen. Her viser Knut Kjeldstadli hvordan Kristiania på begynnelsen av 1900-tallet ikke var én, men to byer: Vestkanten var hjemmet til de mest privilegerte, altså middel- og overklassen, mens østkanten var arbeiderklassens bosted (Kjeldstadli, 1990).

Men selv om byens todeling er bemerkelsesverdig stabil, er den ikke fullstendig statisk. Noen områder i vest, rett ved Nationaltheateret, har endret karakter. Det som i dag er Vika og Ruseløkka het Piperviken og Ruseløkbakken på midten av 1800-tallet, og var den gangen fattige arbeiderklasseområder (Sundt, 1858/1975). Siden den gang har de vært gjenstand for riving, omfattende renovering og nybygging, og er i dag velstående deler av indre by.

Grünerløkka, Kampen, Rodeløkka og flere nærliggende områder på østkanten har dessuten gjennomgått store endringer i beboersammensetning og fysiske forhold de siste 30 årene. De har endret karakter fra arbeiderklasseområder til middelklasseområder hvor de nye beboerne har en betydelig høyere utdanning og inntekt. Områdene har gjennomgått såkalt «gentrifisering» som kan betegnes som en sosioøkonomisk strøksforandring. De nye innflytterne pusser opp boliger og uterom, noe som tiltrekker enda flere med samme interesser. Parallelt endrer butikker, serveringssteder og servicetilbud seg i takt med de nye beboernes ønsker og krav. Kaffebarer, gallerier, meglere, butikker og spisesteder som i økende grad retter seg mot en ung urban middelklasse popper opp, mens de «brune» pubene og de «etniske» butikkene og rimelige spisestedene blir færre. Gjennom gentrifisering er det vanskelig for lavinntektsgrupper å kjøpe seg en leilighet i sentrale byområder, som nå er blitt pressområder i boligsektoren. Utstøting av beboere med lav eller normal inntekt fra de indre byområdene er dermed en utfordring for Oslo. Hvordan sikrer vi at indre by fortsetter å være mangfoldig i framtida?

image/svg+xml Oslo Oslo NordreAker St. Hans haugen Sagene Grünerløkka Bjerke Grorud Stovener Østensjø Nordstrand Søndre Nordstrand Bærum Vestre Aker Ullern Frogner Sentrum Gamle Oslo Alna
Frogner
Button district text

En fortelling fra Frogner av Roskva Koritzinsky
Uten Savn

Leiligheten ligger på Vestkanttorvet. Rommet vrir seg mot trærne, rommet strekker seg mot lyset. Ja, sier jeg, og signerer kontrakten. Så bor jeg her, alene. Jeg har en madrass på gulvet og et speil på veggen. I denne skrale friheten skriver jeg til deg. Om natten drømmer jeg at papirbunken slippes ned fra verandaen og deiser i bakken før arkene sliter seg løs. Som hvite fugler flyr de lavt over grusbanen; det er lett å bli romantisk på denne kanten av byen, og særlig når man har tilbragt hele livet andre steder.

Det er april og markedsdag på torvet. Jeg går mellom bodene og kikker på gamle møbler og avlagte klær, porselensdukker og landskapsmalerier. Det er knapt mennesker på her ute, på grunn av påskeferien eller den plutselige kulden – sola varmer ikke det minste, bare lukten av nystekte vafler gir den skarpe lufta mykere kanter. I hjørnet av plassen sitter en gammel kvinne tilbakelent i en klappstol, stolt og døsig som en dronning. Hun er tungt sminket, har gullkjeder rundt halsen og et fargerikt sjal på hodet. Som om hun har ventet – på meg eller bare på noen – ser hun rolig opp og møter blikket mitt. Hun smiler. Hun har en kortstokk i fanget, nå løfter hun den opp og sprer kortene ut i en vifte. Hun nikker spørrende mot meg. Jeg snur ryggen til, løfter opp et kobberarmbånd og later som jeg vurderer å kjøpe det. Jeg kjenner blikket hennes i ryggen. Hvor mye koster det? Mannen bak boden mumler fram en sum, jeg hører ikke hva han sier, det er ikke viktig. Jeg legger armbåndet fra meg og snur meg. Hun ser på meg fremdeles.

Spåkonen legger de kalde hendene sine over mine varme. Hun ser meg inn i øynene. Jeg tror på alle som tror, der har vi svakheten. Hun stokker bunken. Uten å trekke et eneste kort, ser hun på meg og sier: Du har gått fra noen som elsket deg. Jeg nikker. Hun rynker brynene, men bare et øyeblikk, før hun vifter med den ledige hånden i luften. Sånt skjer hele tiden, klukker hun. Det er en del av det å være ung, du skal ikke ta det så alvorlig. Jeg vil reise meg, men da griper hun tak i håndleddet mitt. Ikke gå, sier hun. Det lyder som en advarsel. La oss først se på skjebnen din. Jeg synker ned på bruskassen igjen. Hun trekker to kort og legger dem på låret mitt med baksiden opp. Hun vender det første. Tårnet, hvisker hun og stryker fingertuppen over den glatte overflaten. Og så, uten å snu det andre, ser hun meg inn i øynene: Syv sverd.

Etterpå går jeg nedover mot Elisenberg. Gatene er folketomme. Jeg følger Bygdøy allé et stykke, tar til høyre inn Niels Juels gate, til venstre i Svoldergata, alle disse navnene og stedene jeg ikke forbinder med noe eller noen; jeg har ingen venner her, ingen familie.

En dør slår tungt igjen. Høye hæler over brosteinen i en av bygårdene jeg passerer. Musikk fra et halvåpent vindu. Så stillhet. Byen virker utmattet, søvning, som om det var den som hadde ferie fra menneskene og ikke motsatt. Den puster ut i fraværet.

Jeg setter meg på en av benk i Framneshaven. Det trekker og trekker fra havet. Selv de minste steder kjenner man bare en flik av. Jeg lukker øynene. Jeg kniper øynene sammen. Jeg ser for meg tårn og sverd og noe som brenner. Jeg ser for meg noe som bare eksisterer når det brenner, noe som ikke fantes før det brant. Jeg trekker pusten. Jeg legger hodet fra meg. Jeg er ingen; jeg er uten savn.

Button photo
MAJORSTUEN

I dag er Majorstuen et sted Oslofolk bor, jobber, handler, morer seg og slapper av. Her – eller om en skal ta de offisielle delbydelsgrensene på alvor – i nærområdet, finner man Oslos kanskje mest kjente eller, som det hevdes i ”Oslo: A Poor Man’s Connoisseur Guide”; fineste park. Det vil si Vigelandsparken eller Frognerparken. I tilknytning til parken, har man Oslos største utendørs badeanlegg, Frognerbadet. Rett ved ligger en av byens og trolig landets mest kjente kinoer, Colosseum, som stod ferdig allerede i 1928. Innen gangavstand fra Majorstukrysset finner man boligen til Norges mest kjente par, nemlig kongen og dronningen. Området huser også en annen velkjent institusjon, NRK. Det er med andre ord en rekke kjente og ”folkekjære” bygg, anlegg og institusjoner som har sine hjem på eller rett ved Majorstuen. Det kan også nevnes at Universitetet i Oslo eller Blindern, er lokalisert bare noen steinkast unna Majorstuhuset der man finner nabolagets t-banestasjon og trikkeholdeplass. Ja, det er heller ikke langt til landets kanskje mest kjente sykehus, Ullevål, heller. Videre ligger et av byens mest gjennomførte ”prangende” nabolag som tilgrensende delbydel: I Homansbyen ”bak” slottet finner man blant annet den ”praktfulle villaen” Uranienborgslottet* (oppført i 1885), tegnet av arkitektene Bernhard Steckmest og Paul Due. Due var en av arkitektene som formet Kristiania og det senere Oslo (se ”Oslos bys historie”). Mer enn mange andre yrkesgrupper, preger nemlig arkitektene byene i generasjoner gjennom sine bygg. Og det er ikke tilfeldig at det er på Majorstuen og i andre vestkantområder man finner de ”fineste” parkene og mest ”praktfulle” byggene da dette er hjemstedene til både landets og hovedstadens eliter.

Med sine klassiske bygårder, gode shoppingmuligheter, historiske sjarm og store parkanlegg, så er det kanskje ikke rart Majorstuen er et populært, og dermed et relativt dyrt, område å bo i. I januar, 2017 rapporterte Krogsveen at kvadratmeterprisen på Frogner nærmet seg 88 000 kroner, mens snittet for Oslo var på cirka 70 000. På østkanten kunne man finne en kvadratmeterpris ned mot 45 000, nesten halvparten det man måtte ut med på Frogner. Selv om det som sagt er populært å bo på Majorstuen, er det også noen som velger eller må flytte bort. En av dem var Karen, en dame på 80 år. Hun fortalte om da hun var på boligjakt på 1960-tallet med mann og tre barn. På den tiden bodde de til leie, men kom så over en annonse hvor det stod: ”Stor leilighet til salgs på Majorstuen.” Med sine 500 kvadratmeter, så var den meget romslig, men dyr etter datidens standard: 150 000 kroner måtte de ut med. I leiligheten bodde de i mange år og Karen kunne fortelle at de voksne hadde mange selskaper og barna mye besøk. Som hun selv sier: ”det var åpent hus, og det var veldig fint.” Så godt trivdes de at barna fortsatt bor i samme bygård, men da mannen ble alvorlig syk passet ikke en eldre bygårdsleilighet Karen og ektefellen lenger. De solgte derfor leiligheten og flyttet til et mindre sted på bakkeplan og med hageflekk noen t-banestopp unna. Som så mange andre følte hun seg mest hjemme på sin kant av byen. Som Karen selv sa; ”det er i dette miljøet vi hører hjemme i”.

Majorstuen i tall (delbydel Majorstuen Nord):

  • Gjennomsnittsinntekt: 494 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 4 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 17 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 25 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 57 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Frogner): 81,4 år

*Homansbyens hus: Uranienborgslottet, Uranienborg terrasse 2

image/svg+xml Oslo Oslo NordreAker St. Hans haugen Sagene Grünerløkka Bjerke Grorud Stovener Østensjø Nordstrand Søndre Nordstrand Bærum Vestre Aker Ullern Frogner Sentrum Gamle Oslo Alna
Ullern
Button district text

En fortelling fra Ullern av Sverre Henmo
Alle veier fører til Borgen

Smestad er et veikryss mange har hørt om, noe som er ganske merkelig. Det er ingenting som skjer, og det er ingenting å se på. Alle er på vei forbi, igjennom eller bort. Over Smestadkrysset er det lange køer med biler, mens busser og T-baner skjærer igjennom på kryss og tvers. Alt lagt opp til at folk skal bort. Det er aldri noen som går av. Alle vil videre. Smestad er stasjonen der Kolsås-banen og Røa-banen møtes og kjører i flettemønster videre mot byen. Man trenger ikke kunne rutetidene, det kommer uansett snart en bane. I tillegg går det busser i alle retninger, og skulle det skjære seg, er det naturligvis en taxi-holdeplass rett ved siden av. På byens beste sykkelveier suser syklistene fra Røa og Bærum forbi på vei til eller fra sentrum. En fyr prøvde å lage kaffebar, men ga opp etter noen måneder for ingen stoppet lenge nok til å gå innom. Om formiddagen er det ingen som skal noe på Smestad. Bakkekroa ligger som et tomt og ensomt fuglerede og ser ned på køene i et kryss som merkelig nok assosieres med penger og status. Samtidig sitter de lokale i husene og blokkene og sverger på at de aldri skal flytte. For det er verdens beste sted å bo. Når de skal si hva som er bra, er det at det er lett å komme seg videre, det er stille om kveldene og trygt på skoleveien. Husene er 100 år gamle og det ligger en andektig ro over eplehagene.

Men bare ett T-banestopp nærmere byen ligger Borgen som inngangen til Vestre Gravlund. Det er Norges største gravlund. Der samles hver formiddag store, mørke flokker av sørgende som beveger seg med tunge skritt mot kapellet. Man kan ikke snakke høyt på Borgen. Alt foregår i dempet respekt for at de som står i nærheten sannsynligvis er i sorg.

Så blir det kveld og de lokale siver ut av husene for å gå tur. Da går man stille og rolig gjennom gravlunden der de etterlatte tenner lys på gravene, mens ungdom står i utkanten og famler seg fram. Og alle kjenner på tyngden fra de døde, uten å klare å ta inn over seg hvor kort det varer alt sammen.

For alle beveger seg bort fra Smestad. Men uansett hvilke veier vi velger, ender de fleste av oss uansett til slutt på Borgen. 700 meter og et liv unna Smestadkrysset. For alle veier fører til gravlunden.

Button photo
BORGEN

Borgen ligger i bydel Vestre Aker. Navnet skal komme fra det norrøne Byrgin som er et ord sammensatt av ordene ”borg” og ”vin”, der sistnevnte betyr ”naturlig eng”. I dag er det fortsatt mye eng i betydningen ”jordstykke med gressarter” i området da Borgen er dominert av småhus med relativt store hager. Dette villastrøket ligger like ved Frognerparken og andre villastrøk som Vinderen og Smestad. For en utenforstående er Borgen et rolig sted (ikke minst er det rolig på Vestre Gravlund som grenser til Borgen stasjon). Selv om den geografisk avstanden til Majorstuen er kort, så er Borgen et landlig område sammenlignet med det langt mer urbane Majorstuen. Sistnevnte er stoppestedet før Borgen på linje 2 fra sentrum.

Noe som også styrker det ”rolige” inntrykket av Borgen, er at området sjeldent blir omtalt eller beskrevet i norske aviser, bortsett fra når intervjuobjektet har Borgen som adresse som i en sak om en popartist som kunne opplyse om at hun hadde flyttet dit med mann og barn. Stedets rolige karakter var også grunnen til at en annen kvinne i 30-årene flyttet til hit med sin familie: ”Vi flyttet hit fordi skolene i området har et godt rykte.” Andre ting den samme kvinnen trakk frem da hun skulle forklare bostedsvalget, var nærheten til Nationaltheateret der hun jobbet, samt at de hadde slekt bare fem minutters gangavstand unna. Sånn sett pekte hun på relativt vanlige flyttegrunner for en barnefamilie: Skole, reiseavstand til jobb og nærhet til familie eller slekt. En mann på rundt førti i samme nabolag sa på sin side at det var mer tilfeldig at han og familien hadde flyttet hit. Om han skulle trekke frem noe, så var det at området ”er landlig, stille og rolig, men svært sentralt”. Selv om han ikke sa det rett ut, så var det tydelig at hans eget inntrykk av den sosiale sammensetningen stemte godt med den offisielle statistikken: ”Egentlig er det bare naboene i umiddelbar nærhet jeg har hatt kontakt med. De er hyggelige og vanlige folk. Ellers så er det vel (…) Det er jo et av de dyrere strøkene i byen, så det sier seg jo på en måte litt selv hvilken type folk som bor her. Nær sagt det eneste ikke-norske innslaget er jo au-pairene som vanker rundt i boligene. Ellers så er det stort sett bare norske jeg har sett altså.” Videre kunne han fortelle om en utvikling som kanskje forstyrrer noe av det ”rolige” inntrykket mange har av Borgen og andre småhusområder i Oslo:

«Det er jo press på boliger i Oslo, og særlig på sånne områder som det der, så det som typisk skjer i området er: Større tomter med gamle eneboliger blir kjøpt opp, og så blir det fraskilt og bygd ut tomannsboliger eller små eneboliger. Så det er en fortetting. Det er en trend der. Så på alle visninger her oppe nå, så er det dem som kjøper for å bo, og så er det den gruppen med entreprenører som kjøper for å videreutvikle og skille ut, og bygge mer».

Hva denne fortettingstrenden har å si for Oslos småhusstrøk og de som bor der, samt for byens karakter som helhet, er vanskelig å si. Sikkert er det at mange Osloborgere misliker utviklingen, mens mange politikere, utbyggere og trolig en rekke (potensielle) boligkjøpere ønsker den velkommen.

Borgen i tall (delbydel Skøyen):

  • Gjennomsnittsinntekt: 701 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 5 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 9 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 17 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 81 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Ullern): 82,0 år
Button person
Dada
Button photo
SMESTAD

Reiser du med linje 2, så finner du Smestad mellom Makrellbekken og Borgen. Arkitektonisk skiller ikke disse områdene seg så veldig fra hverandre. Her dominerer landskapet av villaer med private hager. I dag planlegger Oslo kommune å fortette deler av området, særlig rundt Smedstad t-banestasjon. Det vil blant annet si at det fysiske miljøet vil få et mer ”bymessig” preg.

Langt tilbake i tid, i høymiddelalderen, var det enda mindre urbant her da Smedstad lå under klosteret på Hovedøya. Deretter ble eiendommen overtatt av Kronen, som solgte området på slutten av 1600-tallet. Gården ble en selveiergård i år 1700. Samme år som Titanic forliste, i 1912, ble Smedstadbanen anlagt, og de gamle jordbruksområdene ble bebygd med villaer. Sant nok var det hus på Smedstad før banen ble utbygd, men i bind 4 av ”Oslos bys historie” viser Kjeldstadli til at banen ”stimulerte den videre utbyggingen”. Smedstadbanen var en såkalt forstadsbane som gikk mellom Majorstuen og Smedstad som så ble forlenget til Røa (og da ble Røabanen) i 1935. Majorstuen var det østlige endepunktet frem til 1928 da Valkyrie pass og Nationaltheatret ble innlemmet i banenettet. Først i 1987 ble banen forlenget til Stortinget stasjon, mens linjen fikk såkalt t-banestandard i 1997. Før dette hadde banen luftledningsdrift, og selve vognen var en trikk av tre. Mens dagens t-bane er eid og driftet av offentlige selskaper, så var det det private selskapet AS Holmekolbanen som utviklet Smedstadbanen.

Som en rekke andre av dagens småhusområder på Oslos vestkant, men som ble utbygd mens områdene hørte inn under Aker kommune som grenset til datidens Kristiania (grensen gikk ved Majorstuen), var det ikke bare tilfeldig hva slags boliger som ble reist. I hovedoppgaven ”Ferdighus og villabebyggelse i AS Holmenkolbanens tomtebelte ca. 1895-1900” skildrer Hvidsten i detalj hvordan villaområdene ble utbygd og hvilke regler som regulerte utbyggingen, arkitekturen og den sosiale sammensetningen av befolkningen. For å tiltrekke seg byfolk til å bosette seg mer landlig, ble villaene markedsført som del av en helhetlig planlagt utbygning. Som sagt ble utbyggingen og innholdet strengt regulert. Det var blant annet bestemt en minimumsavstand mellom hus og vei (slik at en dermed fikk hage foran boligen) og mellom hus og naboeiendommene, boligenes størrelse med mer. Videre ble boliger for ”arbeidere” ikke tillat reist. Slike reguleringer ”kontrollerte” hvilke sosiale grupper som fikk tilgang til småhusmrådene. I hvilken grad villaene akkurat på Smedstad var underlagt de samme reguleringene, har dog ikke byhistorikerne kartlagt, men akkurat som langs Holmenkollbanen (som også utviklet Smedstadbanen), ble småhusområdene langs Smedstadbanen bebodd av ”de velbeslåtte” slik Myhre formulerer det i sitt bidrag til antologien ”Oslo – ulikhetenes by”. Det kan nevnes at frem til andre verdenskrig, var utbyggingen av byens forsteder drevet av private, i hvilken grad de bevisst var med på å skape den ”delte byen”, er uklart. Uansett, utbyggingen av store store ”småhus” i sammenhengende villaområder i de vestlige forstedene, bidro til å legge grunnlag for dagens ”vestkant”. I hvilken grad fortettingsplaner eller ”transformasjoner” av visse deler av småhusområdene vil føre til arkitektoniske endringer og en økning i folketallet, men en ikke endre Oslos velkjente sosiale geografi, er høyst usikkert. Det som derimot synes sikkert, er at kommunens planer skaper mye lokal uro og usikkerhet. På et folkemøte i regi av Plan- og bygningsetaten var denne Smedstadbeboeren reaksjon ikke til å ta feil av: ”Dette er et av de vakreste måhusområdene i byen. Det er en tragedie det som skjer.”9

Smestad i tall (delbydel Skøyen):

  • Gjennomsnittsinntekt: 701 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 5 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 9 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 17 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 81 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Ullern): 82,0 år
Button person
Hemal
image/svg+xml Oslo Oslo NordreAker St. Hans haugen Sagene Grünerløkka Bjerke Grorud Stovener Østensjø Nordstrand Søndre Nordstrand Bærum Vestre Aker Ullern Frogner Sentrum Gamle Oslo Alna
Vestre Aker
Button district text

En fortelling fra Vestre Aker av Mette Karlsvik
Frå ugras til gras

Ein båt ligg lågt i fjorden, er tung av gutar, gamlingar, gull og frø av aegopodium podagraria. Biskopen står på berg og tar imot brør og frø og priklar frøa; forsiktig, i bed ramma inn av stein. Dei plantar i rekkjer, med fem centi mellom kvart frø. Frø spirar; ein puls gjennom jorda. Gror opp for kvar femte centimeter, visnar, men kjem att våren etter. Ein puls gjennom åra: Kvar vår er skvallerkålen ny. Ynglar, reiser med vinden, og finn jord der andre ser by, grus, grøft. Podagraria slår rot der andre frø fér. Først fjorden, sidan opp bekken, og vestover, forbi furu, lauvskog. Langs togskinnene er ein æveleg bris av T-banevogner. Ugras klarar vind, svingar og skinnekvin. Skvallerkålen var jo planta; er kultivert. Han blir naturalisert, og tilpassar seg gjennom skiftande årstider, årtier. Aegopodium podagraria står sjølv når elektrisk tog susar forbi og gjennom låg lauvskog. Toget er berre ei humle som stoppar ved stasjonar: Slepp noko av, plukkar noko opp. Holmen møter Hovseter møter Røa, blandar blod og blomstrar. Byfolk sett bu på usannsylege stader. Alt er sivilisasjon så lenge toget går forbi. Tøff tøff over trefjøler. Fjølene ein puls under skinner av jern og skinnene ein navlestreng ein aldri klippar. Ikkje klipper ein graset eller sagar furuer. Nesle, ugras, ljå står i rekkjer langs lina. Vognene sig forbi; ein kvilepuls gjennom dagen.

Button photo
MAKRELLBEKKEN

Makrellbekken er et boligområde i Bydel Vestre Aker vest i Oslo som ligger mellom Smestad og Holmen. Njårdhallen, som på 1960 og 70-tallet fungerte som konsertarena for en rekke internasjonale stjerner, ligger like ved stasjonen. Selv om Makrell er en saltvannsfisk skulle man likevel tro at navnet kom av fisken Makrell, men slik er det ikke. Det er ifølge Oslo byleksikon, en forvansking av «Markskillebekken», et navn som har sitt opphav i at bekken var en grense mellom gårdene Huseby, Voksen, Smedstad og Holmen.

Husebyskogen er et populært tur- og friluftsområde for beboerne i området. Tidligere holdt Forsvarets overkommando til her. Huseby leir, eller Gardeleiren, som ligger i den nordvestlige delen av skogen er tilholdssted for hovedkvarteret til Hans Majestet Kongens Garde, som bruker skogen til øvelser. I 2004 solgte forsvaret 40 mål av skogens sørøstlige del til USAs ambassade med tanke på å flytte den amerikanske ambassaden hit. Årsaken til flytteplanene var at den økende graden av befestning ved ambassaden i Drammensveien like ved slottet ble sett på som uønsket.

Planene om en ambassadebygning med ekstra sterk vekt på sikkerhetsforanstaltninger i en populær og mye brukt grønn lunge fikk flere naboer til å reagere, og i 2005 ble Aksjon Vern Husebyskogen dannet. Saken fikk massiv oppmerksomhet og en rekke av de politiske partiene i Oslo engasjerte seg. En knapt flertall i Oslo bystyre vedtok likevel at ambassaden skulle bygges her. Aksjon Vern Husebyskogen gikk så sammen med Naturvernforbundet Oslo og Akershus til sak mot Oslo kommune med mål om å stanse planene, men tapte i Høyesterett i 2009. Huseby ble derfor hjem for den amerikanske ambassaden som åpnet i mai 2017.

Det er ikke vanskelig å forstå at naboene kjempet mot nedbygging av et høyt verdsatt friområde i nabolaget sitt og etablering av en befestet institusjon. Saken er et godt eksempel på fenomenet som ofte omtales som «Not In My Back Yard» (NIMBY) – ikke i min bakgård – hvor naboer kjemper mot endringer de ser som uheldige for nabolaget sitt. Et slikt engasjement kan ofte oppstå ved store utbygginger, lokalisering av upopulære virksomheter som støyende eller forurensende industri eller behandlingsinstitusjoner for personer med rus- eller psykiske lidelser. Det kan ofte være snakk om virksomheter som «alle» mener at trengs, men som likevel svært få ønsker å ha som sin nærmeste nabo. Fenomenet har ofte blitt knyttet til det urettferdige i at områder som i utgangspunktet har lite ressurser og mange nabolagsbyrder i liten grad klarer å motstå slike negative endringer i nabolaget sitt, mens områder med mye ressurser både i form av sosial, kulturell og økonomisk kapital blant beboerne og få nabolagsbyrder klarer å motstå denne typen utvikling.

Hvis man løfter blikket fra detaljene i saken, er Bydel Vestre Aker og området rundt Husebyskogen et svært privilegert område i Oslo. Sammenlignet med øvrige bydeler i hovedstaden har området en sterk overvekt av overklassebeboere i kombinasjon med svært mange nabolagsgoder og svært få nabolagsbyrder (Ljunggren m fl 2017). I et slikt perspektiv, og med kunnskapen om at negative endringer i nabolaget ofte blir stoppet av den ressurssterke befolkningen i velstående områder, kan man se denne saken som en seier for byrdefordelingen i Oslo. For en sjelden gangs skyld var det ikke et nabolag i Oslo øst, men i Oslo vest, som tross iherdig motstand, fikk det mange vil se på som en byrde plassert i sin bakgård.

Makrellbekken i tall (delbydel Holmen):

  • Gjennomsnittsinntekt: 748 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 6 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 16 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 14 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 84 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Vestre Aker): 82,4 år
Button photo

Når man går av på Holmen T-banestasjon kommer man rett inn i et grønt villaområde med store hus og hager. Holmen er et svært privilegert område som kommer godt ut på alle levekårsindikatorer. Sammenlignet med Bydel Vestre Aker – som er blant byens mest velstående områder – scorer delbydel Holmen bedre når det gjelder andel med lav utdanning, andel fattige, personer som ikke er sysselsatt, forventet levealder, personer med redusert funksjonsevne og trangboddhet. Når det gjelder andelen som ikke har fullført videregående skårer Holmen likt som Bydel Vestre Aker som kommer godt ut også her. Delbydel Holmen har ellers svært få beboere med etnisk minoritetsbakgrunn, og særlig få med kort botid i Norge.

Å vokse opp i en familie som er fattige over tid er svært uheldig for barn og unge. Andelen barn som vokser opp i familier som er fattige over tid lå i 2015 på 10 prosent for hele landet og 17,5 prosent for hele Oslo8. Variasjonen mellom delbydelene i Oslo er imidlertid uvanlig sterk. Andelen varierer fra 2,4 prosent i et av nabolagene i Bydel Vestre Aker i ytre by vest til 63,7 prosent i et av nabolagene i Bydel Gamle Oslo i indre by øst. Andelen i nabolaget i indre by øst er dermed 26 ganger så høyt som det gjeldende nabolaget i ytre vest. Nabolaget i Bydel Vestre Aker er nettopp Holmen som altså har lavest andel barnefattigdom i Oslo. På Holmen er barnefattigdommen dessuten redusert i perioden fra 2013 til 2015, mens den for landet og Oslo som helhet, og i de fleste andre delbydeler i Oslo, har økt. Forskjellene ser dermed ut til å forsterke seg, siden andelen har vært stabil eller synkende i de områdene som hadde lav andel fra før, mens den har økt mest i de områdene som hadde høyest andel fra før.

Det hører med til dette bildet at Bydel Vestre Aker har, sammen med nabobydelen Ullern, høyest overklasseandeler blant beboerne av bydelene i Oslo, og samtidig kommer de best ut når det gjelder nabolagsgoder (Ljunggren m fl 2017). Gjennom en analyse av 28 ulike indikatorer fant man at vestkantbydelene skåret klart best når det gjaldt konsentrasjonen av nabolagsgoder – som romslige boliger, høye skolekarakterer, god tannhelse og høy forventet levealder.

Holmen i tall (delbydel Holmen):

  • Gjennomsnittsinntekt: 748 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 6 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 16 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 14 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 84 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Vestre Aker): 82,4 år
Button person
Hanna
Button photo
HOVSETER

Er Hovseter en drabantby? Mange tenker nok ikke på dette området nært Røa i Oslo vest som en drabantby, og den omtales sjelden som det. Likevel; hvis vi ser på noen kriterier som ofte brukes for å definere drabantbyer oppfyller Hovseter de fleste. Drabantbyer oppfattes ofte som relativt store boligområder som bygges under ett utenfor eller i ytterkanten av storbyene. En drabantby er preget av betydelig andel blokkbebyggelse, helhetlig planlegging og utbygging, et distinkt område som lar seg avgrense og som regnes og omtales som et sted både av beboerne selv og omverdenen. Drabantbyene kjennetegnes ellers av å være bygd ut i etterkrigstiden, og lokalisert i en viss avstand fra sentrum. I Oslo har ofte Ring 3 blitt benyttet som en grense. Drabantbyer har ellers et visst utvalg av privat og offentlig service, men de er i stor grad knyttet til byens sentrum – administrativt, nærings- og transportmessig.

I en undersøkelse av hvordan norske drabantbyområder i Oslo, Bergen og Trondheim utviklet seg fra 1990 til 2000 ble det definert 22 drabantbyer i Oslo hvorav 21 befant seg på østkanten fordelt mellom Groruddalen, Østensjø og Søndre Nordstrand. Hovseter var det eneste området på vestkanten som ble regnet som drabantby. Av Oslos drabantbyer hadde Hovseter klart høyest prisnivå på boliger og klart best omdømme blant byens befolking. Til tross for at Hovseter ligner svært mye på drabantbyene på østkanten når det gjelder områdets fysiske kvaliteter og beboersammensetning har de østlige drabantbyene betydelig lavere priser og dårligere omdømme. Den mest nærliggende forklaringen er rett og slett beliggenheten på Oslos vestkant omkranset av velstående villaområder med svært høye boligpriser. Inntektsnivået på Hovseter er klart lavest av delbydelene i Bydel Vestre Aker. Delbydel Slemdal som har det høyeste inntektsnivået i bydelen ligger nesten dobbelt så høyt som på Hovseter. Området skiller seg dessuten fra naboområdene på en rekke andre demografiske og levekårsmessige forhold, har den klart høyeste andelen kommunale boliger i Oslo vest.

Den eldste blokkbebyggelsen ble reist av Luftforsvarets boligbyggelag allerede fra slutten av 1940-tallet, mens de nyeste blokkene ble bygget av OBOS midt på 1970-tallet. I tillegg til flere ordinære grunnskoler har Hovseter en blindeskole og en Steinerskole samt idrettshall.

Hovseter i tall (delbydel Hovseter):

  • Gjennomsnittsinntekt: 485 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 7 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 15 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 21 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 80% (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Vestre Aker): 82,4 år
Button photo

Strøksnavnet Røa er flertallsform av det norrøne «Rud» som igjen kommer fra «rydning». Allerede i middelalderen var Rød-gårdene ifølge Oslo byleksikon delt i fire gårdsbruk. Området var altså et jordbruksområde som på 1800-tallet hadde både mølle og sagbruk. Utbyggingen av området startet for alvor i 1920-årene og ble en etablert forstad da Røa i 1935 ble siste stasjon på det som ofte omtales som Røabanen. Utbyggingen av banen fortsatte vestover og i 1972 gikk den helt til Østerås i Bærum som siden har vært den vestlige endestasjonen på linje 2. Strøket ble hovedsakelig bebygd med småhus. Ellers har Hare-Krishnabevegelsen som hører til den hinduistiske bahktitradisjonen sitt tilholdssted i Røahagan på Røa. Etter krigen ble det oppført en del rekkehus og boligblokker, og butikksenteret ved krysset Griniveien/Vækerøveien ble bygd ut. Røa sentrum har et godt utvalg av butikker, samt bank, vinmonopol, apotek, og bibliotek. De siste tiårene har fortettingen i og rundt Røa sentrum skutt ytterligere fart med tilskudd av blokker og rekkehus, og området er fortsatt et transformasjonsområde med en blanding av ferdigstilte, påbegynte og planlagte utbygginger av næringsarealer og boliger. Disse endringene har ført til at nesten halvparten av boligene i delbydel Røa var blokkleiligheter i 2016, mens 37 prosent var i rekkehus/tomannsboliger og kun 16 prosent eneboliger (1). Røa er et stabilt boområde med under halvparten så mye flytting som for eksempel på Tøyen, og hvor kun én av fem boliger er leieboliger mot halvparten på Tøyen. På Røa er under én prosent av boligene kommunale utleieboliger, mot 9,5 prosent på Hovseter (som er klart høyeste andel i Oslo vest) og 18 prosent på Nedre Tøyen. Trangboddheten er også lav på Røa, hvor det i kun 19 prosent av boligene er færre enn 1 rom per person, mot 40 prosent på Tøyen. Forventet levealder ligger godt over gjennomsnittet for Oslo, mens andel fattige, ikke sysselsatte og unge som ikke har fullført videregående er betydelig lavere enn for byen som helhet, og svært mye lavere enn på Tøyen. Strøket har i over 100 år hatt en aktiv idrettsforening med særlig vekt på ski, fotball, bandy og turn siden Røa Idrettslag ble stiftet i 1990. Idrettslaget har egen idrettsplass og idrettshall. Damelaget i fotball, populært kalt «Dynamite Girls», har blitt cup- og seriemestere en rekke ganger etter årtusenskiftet. Blant de kjente spillerne finner vi Siri Nordby og Marie Knutsen, mens innenfor herrelangrenn finner vi den nasjonalt og internasjonalt kjente utøveren Martin Johnsrud Sundby. Ellers har tidligere leder av Fremskrittspartiet Carl I. Hagen og lege, komiker og fjernsynspersonlighet Trond-Viggo Torgersen begge vokst opp på Røa. Bydel Røa hadde 21 425 innbyggere ved bydelssammenslåingen i 2004.

(1) Alle tall i dette avsnittet er hentet fra Faktaark om befolkning, levekår og boforhold fra Oslo kommune: Faktaark om befolkning, levekår og boforhold

Røa i tall (delbydel Røa):

  • Gjennomsnittsinntekt: 598 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 4 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 17 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 15 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 80 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Vestre Aker): 82,4 år
Button person
Le Hang
Button photo
EKRAVEIEN

Ekraveien er den siste stasjonen langs linje 2 i Oslo før banen krysser kommunegrensa til Bærum. Stasjonen er en av de minste på hele linje 2, og ligger der Ekraveien starter nært Grinidammen med badeplassen øverst i Lysakerelva. Stasjonen betjener blant annet området opp mot Bogstad golfbane.

Ekraveien tilhører delbydel Røa som kommer svært godt ut på de fleste levekårsvariabler (1), inkludert andel lavt utdannede, sammenlignet med resten av Oslo. Andelen med minoritetsbakgrunn er svært lav. 84 prosent av befolkningen er majoritetsnorske i 2016, mens andelen majoritetsnorske er enda høyere – 88 prosent – blant barn og unge under 17 år. Et slikt mønster er ikke uvanlig i mange av de vestlige bydelene. Mens i mange østlige områder i Oslo er en slik alderssammensetning for minoritetsbefolkningen svært sjelden. Her er det ofte barnerike familier som dominerer. I delbydel Røa er det motsatt. At det er polakker, svensker og filippinere som er de tre største innvandrergruppene i Bydel Vestre Aker forklarer nok delvis dette mønsteret. I perioden 2011 – 2015 hadde Bydel Vestre Aker dessuten netto fraflytting av minoritetsfamilier med norskfødte barn. Statistikken viser også at både Bydel Vestre Aker og Røa delbydel hadde betydelig lavere andel innvandrere med kort botid fra ikke-vestlige land enn gjennomsnittet for Oslo. Wessel (2017) finner at innbyggere med norsk bakgrunn har økt sin representasjon i de vestlige bydelene i Oslo de siste 35-40 årene, samtidig som minoritetsbefolkningen har økt sin representasjon i Oslo øst. Utviklingen forklares med at sammensetningen av grupper med ulike landbakgrunn er endret, og at store grupper med minoritetsbakgrunn forflyttet seg østover på 1970-, 80- og 90-tallet. Etter år 2000 er mønsteret mindre tydelig: noen grupper har beveget seg østover, mens andre har gått i motsatt retning. Blant enkelte minoriteter var faktisk antallet personer i Oslo vest høyere i 1991 enn i 2011.

For perioden 1998 til 2008 viser en studie som belyser flytting blant ti etniske minoritetsgrupper i Oslo – kontrollert for en rekke endringer på individ-, husholds- og nabolagsnivå – at det kun var iranere som økte sin representasjon i vest i løpet av tiåret. Vietnamesere hadde et splittet mønster og flyttet vestover i takt med økende inntekt (Magnusson Turner og Wessel 2013). De åtte øvrige minoritetsgruppene flyttet i minimal grad vestover, heller ikke dem som fikk økte inntekter og dermed hadde økonomisk mulighet. Det ser ifølge Wessel (2017) ut til at kulturell kapital er viktigere enn økonomisk kapital for at minoritetsgrupper skal flytte vestover i byen. Høyt utdannede indere, iranere, kinesere og vietnamesere er grupper som i økende grad har startet ferden mot vest.

(1) Alle tall i dette avsnittet er hentet fra Faktaark om befolkning, levekår og boforhold fra Oslo kommune: Faktaark om befolkning, levekår og boforhold

Ekraveien i tall (delbydel Røa):

  • Gjennomsnittsinntekt: 598 000 (2014)
  • Andel barnefamilier under OECD sin fattigdomsgrense: 4 % (2012)
  • Andel med lav utdanning: 17 % (2013)
  • Andel minoritetsnorske: 15 % (2014)
  • Andel som eier boligen sin: 80 % (2011)
  • Forventet levealder for menn (2011-2015 for Bydel Vestre Aker): 82,4 år
image/svg+xml Oslo Oslo NordreAker St. Hans haugen Sagene Grünerløkka Bjerke Grorud Stovener Østensjø Nordstrand Søndre Nordstrand Bærum Vestre Aker Ullern Frogner Sentrum Gamle Oslo Alna
Bærum
Button district text

En fortelling fra Bærum av Rune Christiansen
Et fotografiapparat av veldige dimensjoner

Østerås i morgentåke … et overdådig og gledelig gjensyn … utvisket skog … og i bakgrunnen – uværsskyer … og noe som spjæres … men likevel skinner de hvite blokkene … det synes som om alt i deg springer ut fra dette stedet … oppgangene med sin klang, treklyngenes tørre rasling, villaveiene … og trafikken – den svever … glir lydløst i retning av byen … som i en science fiction–film … og en buss stanser begivenhetsløst … du krysser Ovenbakken mot Niels Leuchs vei … en forvillet gresshoppe lander ute i fotgjengerfeltet … en pinefull kriger utenfor stridens rand … alt det som en gang var levende kommer deg i møte her … for første gang … for siste gang … og døden … den kommer deg i møte … i en annen historie … i snøen som lot vente på seg … forgjeves … du kan drømme om lykke … for eksempel … visst kan du drømme om lykke … og i denne drømmen bruker du nettopp det søtlatne uttrykket «lykke» uten at det er det minste beklemmende … du ser for deg at du er lykkelig bare den eller den omstendigheten er fraværende eller tilstede … barndommen henger ennå ved … barndommen vedvarer som den innbilte, ustadige lykkens abstinens … barndommen er til å ramse opp: borrer i en ullgenser, hester på et jorde, nypekjerner, Eiksmarka … men i en historie kan du ikke fortelle alt du vet … du kan ikke huske alt det som kom deg for øre … enkelte ting har ikke noen verdi mer … de sortmalte tallene på kjøkkenklokken … viserne av simpelt blikk … dessuten finnes det vel ikke noen egentlig historie … bare en rekke hverdagslige og tilfeldige foreteelser og sammentreff av den typen alle har opplevd på ett eller annet tidspunkt i livet … og den dypere meningen disse hendelsene måtte bære i seg er det opp til enhver å forstå og tolke som man selv finner det for godt …

Button photo
EIKSMARKA

Sitter du på t-banens linje 2 på vei vestover og så kommer til Eiksmarka, ja da har du forlatt Oslo. Du befinner deg nå i et annet fylke og i en annen kommune. Eiksmarka ligger Bærum kommune som igjen hører inn under Akershus fylke. Rent bygningsmessig, skiller ikke Eiksmarka seg så mye fra områdene du har passert. Også her er det villaer og andre ”småhus” som dominerer boligtypene. Disse boligene igjen, huser rundt 4 000 personer. Og området ligner dermed også på mye av Oslos vestkant ved å ha et mer ”forstads-” enn bypreg. Gatene er forholdvis stille og på dagtid en hverdag i sommerhalvåret er fuglekvitter ikke en sjelden lyd å høre. For den enkelte familie, er nok Eiksmarka et ”ordinært” boligområde eller hjemsted. For en samfunnsforsker derimot, kan Eiksmarka sies å være del av Oslo-regionens privilegerte nabolag. Sammenlignet med et nabolag Tøyen eller Lindeberg på Oslos østkant, bor man (oftest) i en dyrere bolig på Eiksmarka, naboene tjener mer og det er tilsvarende langt færre fattige familier her. I 2015 kunne lokalavisen Budstikka for eksempel rapportere om at blant de som eier mest i Bærum, fordelt etter postnummer, så var minsteformuen blant de ti på topp på Eiksmarka, rett under 40 millioner kroner. I et intervju med ”Dagens Næringsliv” i 2015, kunne en lokal eiendomsmegler fortelle journalisten at Eiksmarka var blant de ”hotteste” Bærums-områdene ”for dem som har høy kjøpekraft”.(1) Videre, sammenlignet med de to områdene øst i Oslo, så er forekomsten av relativt store hager langt høyere på Eiksmarka. Om man ikke tar hensyn til kommunegrensen, så taler mye for at Eiksmarka i praksis er en forlengelse av Oslos vestkant. Således bidrar området til geografisk å befeste Oslos grove sosiale lagdeling der de velstående bor komfortabelt i sin ”halvdel”, mens de andre bor mer ”utsatt til” i den andre halvdelen.

Likevel, det betyr ikke at dette er hele historien om Eiksmarka. Selv om mange trekkes til dette attraktive småhusområdet, er det også noen som synes det blir for landlig – og det på tross av at Eiksmarka også kan sies å være hjemstedet til Norges første kjøpesenter. Det var her, i 1953, den norske kjøpesenterutviklingen ble satt i gang og som dermed kan sies å være arnestedet for den utbyggingstrenden som har gjort at Norge ”i dag har Europas største tetthet av kjøpesentre”.(2) Ideene bak kjøpesenterutbyggingen, var jo nettopp å tilby folk innendørs handel og ikke minst et stort utvalg butikker og spisesteder på et konsentrert område.(3) Nå er kanskje ikke dette det første man tenker på om man har besøkt eller sett Eiksmarka senter (arkitektonisk ligner det mest på det man i USA omtaler som ”strip mall”), men når det nye senteret har reist seg med leiligheter så vel som butikker, er det bare de mentale minnene igjen om hengestedet ved snackbaren på 50- og 60-tallet.(4) Uansett, så er det altså noen som synes det kan bli for mye fuglekvitter og for mange kvadratmeter gressplen på Eiksmarka. I et intervju med ”Aftenposten” forteller en familie om hvordan de, som så mange andre småbarnsfamilier, flyttet ut av byen for å få ”større plass og rolige omgivelser”. Tvert i mot, så fant de ikke roen i landlige omgivelser. Heller enn ”å beise terrassen eller hakke is i oppkjørselen”, ville de tilbake til det urbane livet innenfor Ring 2 i Oslo.(5) De flyttet derfor motstrøms og tilbake til byen.

(1) Flytter dit man føler seg hjemme
(2) Markedsføring av kjøpesentre i Norge Og Anders Grøv Rugeldal - MLGEOG - vår 2015.pdf
(3) Kjøpesentres påvirkning på sentrum. En casestudie av Svortland sentrum og Hellvik Senteret
(4) 95 % ER SOLGT – BYGGINGEN ER I GANG! Og Nå er Eiksmarka senter historie
(5) Forstadsflyktninger

Alle tall er gjennomsnitt for hele Bærum kommune:

  • Gjennomsnittsinntekt (median): 593 000 (2014)
  • Andel barn som bor i familier med inntekt under EU sin fattigdomsgrense: 7,1 % (2014)
  • Andel med lav utdanning (kun grunnskole) i alderen 30-39 år: 12,1 % (2015)
  • Andel minoritetsnorske: 20,2 % (2016)
  • Andel som eier boligen sin: 86,6 % (2015)
  • Forventet levealder for menn (2001-2015 for Bærum kommune samlet): 80,4 år
Button photo
LIJORDET

Lijordet er den andre stasjonen man kommer til i Bærum kommune når man reiser vestover på linje 2, og den nest siste stasjonen langs linja. Stasjonen har Øvrevoll Galoppbane, Norges eneste i sitt slag, som nærmeste nabo. På Wikipedia kan man lese at galoppbanen ble åpnet sommeren 1932 av kong Haakon VII og dronning Maud. Årlig arrangeres løpet Norsk Derby her hvor også den såkalte hatteparaden er fast post på programmet. Rekkehusbebyggelse dominerte boligutbyggingen som startet rett etter andre verdenskrig, og ble etter hvert supplert av småhusbebyggelse.

Lijordet stasjon er nok lite kjent blant folk i Osloområdet, utover dem som bor i nærområdet. Men Bærum, og mange lokalsteder i Bærum, er godt kjent over hele landet. Stigmatisering av steder er ofte knyttet til at området har utfordringer med kriminalitet, en utsatt gruppe beboere som er fattige eller har sosiale problemer eller andre negative trekk ved området. Men kan man også snakke om stigmatisering av velstående områder – som dem som befinner seg i Oslo vest eller i rike nabokommuner som Bærum? I faglitteraturen omtales stigmatisering av velstående steder som en form for omvendt stigmatisering. Humorprogrammet Lille Lørdag som gikk på NRK på midten av 1990-tallet brukte «Blærum» som skjellsord for Bærum i sketsjer som presenterte Arendalitters syn på den velstående nabokommunen til Oslo. Folk fra Bærum blir her fremstilt som blærete sosser som tror de er bedre enn andre. Beboerne utsette altså for en romlig kategorisering: «alle fra Bærum er sånn eller slik».

Det finnes også forskning som har undersøkt slike problemstillinger. En studie av flyttemotiver til beboere på St Hanshaugen i Oslo viste blant annet at fortellingen om St Hanshaugen som «en ujålete bydel» handlet om å distingvere seg fra en vestkantstereotypi som knyttet seg til å være rik og snobbete (Eide 2013). Fortellingen om St Hanshaugen som «en bydel med mangfold» og «en bydel midt i mellom» bygger også opp under en forståelse av at man ønsker å distansere seg fra de karikerte fremstillingene av både østkanten og vestkanten.

I en studie av fortellinger om stedstilhørighet til et lokalsamfunn i Bærum kommer det fram at flere av informantene opplever at det hefter et stigma til bostedet deres som knytter seg til en myte om velstand og snobberi (Østerhus 2012). Blant dem som har flyttet mellom ulike nabolag på Oslo vest og i Bærum kommer det fram at dette gjelder mange av de typiske «vestkantstedene». Flere av informantene sier dette påvirker dem til noen ganger å unnlate å si hvor de kommer fra, eller helt bevisst skjule det. I stedet for å si navnet på det spesifikke stedet de bor sier de bare at de bor i Oslo til utenbys folk. De orker ikke å bli stemplet ved å fortelle nøyaktig hvor de bor. Flere forteller også at barna deres har vært forsiktige med å si hvor de kommer fra når de begynte på videregående skole og traff ungdom fra andre deler av byen. Andre forteller at barna opplever å få slengbemerkninger på grunn av sitt bosted når de er rundt på idrettsarrangementer. En av beboerne sier det slik: «De første årene, når jeg flyttet hit da syns jeg det var litt flaut at jeg bodde her» og «tenkte at man ønsket ikke å bli stemplet, ikke sant.» (Østerhus 2012, side 72).

Kanskje er det den norske sosialdemokratiske verdensanskuelsen som slår inn her? Eller kanskje er dette mer allmenngyldig? I de fleste kulturer er det vanlig «å sparke oppover» mot de mest velstående gruppene i samfunnet, og deres bosteder.

Kilder:

  • Østerhus, K. (2012) Snarøya - en landsby ved sjøen. Fortellinger om stedstilhørighet på Snarøya i Bærum kommune. Masteroppgave i samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo (UiO).
  • Eide, L. B. (2013) St Hanshaugen - mellom likhet, mangfold og verdier: En kvalitativ studie av flytting, bostedsvalg og fortellinger i et middelklasseområde i Oslo by. Masteroppgave i sosiologi, Universitetet i Oslo (UiO).

Alle tall er gjennomsnitt for hele Bærum kommune:

  • Gjennomsnittsinntekt (median): 593 000 (2014)
  • Andel barn som bor i familier med inntekt under EU sin fattigdomsgrense: 7,1 % (2014)
  • Andel med lav utdanning (kun grunnskole) i alderen 30-39 år: 12,1 % (2015)
  • Andel minoritetsnorske: 20,2 % (2016)
  • Andel som eier boligen sin: 86,6 % (2015)
  • Forventet levealder for menn (2001-2015 for Bærum kommune samlet): 80,4 år
Button person
Ragnhild
Button photo
ØSTERåS

Bortsett fra noen av de vestlige stasjonene på t-banens linje 3 til Kolsås, er de tre t-banestasjonene Østerås, Lijordet og Eiksmarka på linje 2, de eneste som befinner seg utenfor Oslo kommunes administrative grenser. Som områder i Bærum, er det noe vanskelig å sammenligne disse med stasjonsområdene på den østlige siden av kommunegrensen. For det første, så utarbeider ikke Bærum den samme statistikken (på samme geografiske nivå) som Oslo. For det andre, og kanskje viktigere, så er Oslo, i norsk målestokk, en storby, mens Bærum har et mer ruralt (landlig) preg noe som nok har bidratt til at norske byforskere i liten grad har rettet søkelyset mot nettopp Bærum. Mens en derfor kan lese Oslo-baserte bøker og artikler som grundig analyserer levekår, sosial ulikhet, arkitektur, segregasjon, byutvikling med mer, representerer Bærum et skrikende kunnskapshull. Dette kan likevel synes noe merkelig av følgende grunn. Byforskningen har sine røtter i USA og der har en i mange tiår drøftet byens omland (suburbia) som både selvstendig enhet eller samfunn, men ikke minst hvor tett sammenvevd by og forstad er. I Norge er det dessverre få byforskere som har tatt opp denne tråden. Noen unntak finnes, med Per Gunnar Røes forskning blant annet på Skjettenbyen (i Skedsmo) og Bengt Andersens studie av flytting mellom Oslo og Ski som noen eksempler. Nevnte Røe har også skrevet inngående om ”stedskonstruksjon” og planlegging i Sandvika, Bærums administrative sentrum. Eller i Røes ord; minibyen Sandvika. Relevant her, er det at Røe understreker hvordan mye av Bærum mot Oslo og over kommunegrensen i praksis er en sammenhengende bygd form. Det vil si, det er et sammenhengende belte av bygninger og infrastruktur som legger til rette for blant annet en ”flyt” av mennesker over kommunegrensene. Bærum er således en også en forlengelse av Oslos urbane struktur. Dette resulterer blant annet i at Oslo-folk handler i Bærum eller at bæringene jobber i Oslo.

Bærum er også et tilflyttersted for Oslo-folk, og andre. I masteroppgaven ”Talemålet i Bærum” av Agnes S. T. Kroken, vises det til hvordan særlig det østlige Bærum med områder som Østerås-Eiksmarka har lavest andel innfødte, mens områdene vest i Bærum har flest innfødte fra Bærum. Kroken forklarer dette blant annet med de østlige delenes nærhet til Oslo. Dette igjen, hevder hun, påvirker den lokale identiteten til befolkningen. Om ”østkantbæringene” kanskje har en noe ”tynnere” stedsidentitet enn de i vest, scorer de i gjengjeld bedre både på de nasjonale prøvene og på ulike sosioøkonomiske indikatorer. Dette er kanskje med på å forklare at unge øst i Bærum – og dermed bosatt nær Oslo vest – bruker flere ”høystatusvarianter” (f.eks. ”en”-endinger versus ”a”-endinger)i sitt språk sammenlignet med de som bor lenger vest i Bærum.

Alle tall er gjennomsnitt for hele Bærum kommune:

  • Gjennomsnittsinntekt (median): 593 000 (2014)
  • Andel barn som bor i familier med inntekt under EU sin fattigdomsgrense: 7,1 % (2014)
  • Andel med lav utdanning (kun grunnskole) i alderen 30-39 år: 12,1 % (2015)
  • Andel minoritetsnorske: 20,2 % (2016)
  • Andel som eier boligen sin: 86,6 % (2015)
  • Forventet levealder for menn (2001-2015 for Bærum kommune samlet): 80,4 år

Debug info: